Bloggnorge.com // Peise rundt i verden
Start blogg

Peise rundt i verden

Marie Kvalheim Nilsen

Kategori: Sri Lanka

Jordan vet hvordan

Kategori: Jordan, Sri Lanka | 0 kommentarer » - Publiser søndag 14. februar , 2016 kl. 16:27

HVOR og HVA og HVEM og HVORDAN
bodde i et hus ved Jordan.

Men en dag var HVOR blitt vekk.
HVA  var nesten hvit av skrekk. 

-Han er ikke kommet hjem!
-Hvem? sa HVORDAN. -Hva? sa HVEM.

HVA sa: -Hvor er HVOR blitt av?
-HVOR er vekk! sa HVEM til HVA. 

-Kanskje HVOR er falt i Jordan!
-Jordan? Hvordan det? sa HVORDAN.

Da kom HVOR med HVIS og sa: 
-Kan HVIS bo her? -Ja, sa HVA –
-hvis HVIS vil!

Nå er de fem:
HVOR, HVA, HVORDAN, HVIS og HVEM.

Denne regla har sittet spikret fast i hukommelsen siden barneskolen. Det var sannsynligvis første gang jeg hørte om Jordan og kunnskapen min om dette langtvekkistan har i grunn vært relativt lav – til nå. Jordan blir nevnt ytterst sjeldent, men det er likevel plassert på kartet som en nokså fredelig sone mellom det mindre fredelige Israel/Palestina og Syria. Deres liberale innvandringspolitikk er en av de få tingene som media nevner en gang i blant, noe som virkelig er på sin plass ettersom de tross alt huser en million irakiske flyktninger, 1,8 millioner palestinske flyktninger i tillegg til at grensene nå renner over med mange hundre tusen syriske flyktninger. Jeg prøvde å få tillatelse til å reise til en flyknings-leirene, men en evt. innvilgelse ville ta opptil tre uker, og ble derfor dessverre uaktuelt. Status quo er hvertfall at det står 20 000 syrere på grensa og venter på asyl – uten noen tilgang på sanitet eller tak over hode. Unicef er visst nok de eneste som slepper inn og de har m.a.o nok og ta tak i. Grensa på Storskog blekner litt i forhold.

DSC01681

DSC01601

DSC01733

Jeg har litt ambivalente følelser overfor dette blogginnlegget. I utgangspunktet har jeg jo gått over til og nesten utelukkende legge ut bilder av rynkete fjes og krokete tær – hovedsaklig for meg selv og mine nærmeste. Hvis jeg nå skal gå bort fra mine amatør-portretter vil jeg plutselig føle et ansvar for å formidle noe mer. Spesielt i et land som Jordan, vil det føles unaturlig og overfladisk og kun fokusere på Petra og verdens beste falafler. Likevel er det det jeg kommer til å gjøre. Jeg har ikke kunnskapen som skal til for ta for meg verken politikk, økonomi eller fredsforhandlinger – på noen av grensene. Grunnen til at jeg likevel vil vise noe annet enn rynker og tær denne gangen, er fordi jeg føler et behov for å plassere Jordan på kartet som et fantastisk reisemål. Dette landet gikk umiddelbart opp på topp fem-lista,  til tross for alt for kort tid, en bitende kulde og det faktum at jeg nesten kun var i hovedstaden, Amman.

The Citadel

DSC01671

DSC01630

Aldri har jeg blitt møtt med en slik vennlighet som av jordanerne (?). Det er rett og slett litt overveldende. Det er kanskje verdt å nevne at dette gjelder nesten utelukkende menn. Jeg ble oppsøkt av en kvinnelig jordaner én gang og hun lurte bare på om jeg hadde farget håret mitt i Amman. Her om dagen sto jeg f.eks i kø for å kjøpe noe gatemat, men da jeg skulle betale sa mannen i køa forran meg at kona hans spanderte på meg. Han pekte bort på gatehjørnet og der sto en dame i full niqab og smilte. Jeg hadde ikke hatt øyekontakt med henne en gang, hadde ikke sett at hun sto der. Men han insisterte på at hun ønsket å spandere kebaben min.

DSC01685

DSC01683

DSC01682

DSC01693

DSC01708

En annen kveld satt jeg på et knøttlite gatekjøkken (jordansk gatemat er bedre enn kobebiff) og fikk meg litt kveldsmat. Plassen hadde et par tre stoler og var så trangt at mat ikke kunne strekke ut bena. Etterhvert kom det en gammel sikkerhetsvakt og satte seg med meg. Han skulle også ha kveldsmat. Jeg hadde egentlig spist ferdig, men han insisterte på at jeg skulle bryte brød med han. Jeg prøvde å formidle gjentatte ganger at jeg strengt tatt ikke hadde plass til mer mat, men som vanlig er ikke det noen gyldig grunn for å ikke dele ytterligere et måltid. Du kan se for deg kulturen i Norge hvor man som gjest blir oppfordret til å forsyne seg om og om igjen: «nå må du bare spise», «Du har plass til litt til»… bare at du multipliserer denne gjestfriheten med tre. Hvis man pent avviser blir maten nesten dyttet inn i munnen din.

DSC01966

DSC01776

DSC01790

Denne gjestfriheten angår ikke kun mat. Hvis man f.eks stikker hodet inn en åpen dør for å spørre om veien, så slepper de alt de har i hendene for å komme deg til unnsetning. Med på kjøpet får du som oftest en invitasjon til å røyke litt, en presentasjon av nieser eller nevøer som studerer det og det faget og et telefonnummer som du kan ringe om man noen gang skulle trenge hjelp. Hvis det hadde hjulpet meg om de kuttet av en arm, så hadde de gjort det uten å blunke.

DSC01931

Amman har også det mest fantastiske vintage-markedet du kan tenke deg. Det begynner å bli et par loppemarkeder på cv´n min, men hva angår second hand klær, har jeg aldri sett et lignende utvalg. Hver fredag settes det opp hundrevis av boder på et enormt torv utenfor byen. Det er ingenting man ikke kan finne her og spesielt er utvalget i kvalitetsklær og designerklær eksepsjonelt. Jeg brukte tre timer torsdags kveld og fortsatte seks timer på fredag formiddag og enda hadde jeg sikker ikke sett halvparten. Det er helt tydelig at disse selgerne blir forsynt med tonnevis med varer utenfra, sannsynligvis fra USA.  Jeg stiller meg spørsmålet om dette kan være varer som er samlet inn som enorme veldedighets-prosjekter, for dermed og bli solgt til utlandet istedenfor. Dette er naturligvis bare en konspirasjon, men det er noe litt mystisk med denne enorme tilgangen på klær med «siste skrik» som helt tydelig ikke opprinnelig er fra Jordan.

DSC01831

DSC01907

DSC01812

DSC01820

En av mine andre store svakheter er tepper og puter – spesielt gammelt håndverk i tykk ullkvalitet. I en Hammam i byen fant jeg noen fantastiske puter i «chill-out» loungen og gjorde naturligvis den kardinalfeilen og spørre hvor man kunne få tak i disse. Damene skreiv en lapp på arabisk til meg og taxisjåføren slapp meg av utenfor en av de beste butikkene jeg noen gang har vært i. Tre etasjer var tapetsert med gammelt midtøstisk håndverk i den fineste ullkvalitet. På et tidspunkt fant jeg meg selv under så mange putetrekk at beina mine sovnet under tyngden og jeg måtte bokstavelig talt ha hjelp for å komme meg ut. Butikken har gått i arv i generasjoner og nåværende innehaver reiser land og strand rundt Midtøsten for å finne unike produkter. Han har akkumulert opp en imponerende samling unikt håndverk, med en tilsvarende mengde kunnskap. Ute på gateplan igjen hadde jeg lagt til 10 kilo til baggasjen min…

DSC01614

Som de fleste vet, ligger en av verdens syv underverker i Jordan; Petra. Jeg hadde ikke noen særlig forestillinger om hva som kom til å møte meg, bortsett fra den ikoniske postkort-verdige utskjæringen i fjellveggen. Etter å ha sett Macchu Picchu, Sigyria Rock, Taj Majal og Ankor Wat har jeg i underbevisstheten bygget meg opp en skepsis rundt slike turistatrasjoner. Selv om disse stedene er utrolige har de nesten alltid en bismak hvor jeg irriterer meg over å møtte gå i lange køer med høylytte amerikanere og kinesere med matchende t-skjorter og selfiestenger. Petra skulle vise seg å bli nokså anderledes. Området er enormt, 45 km langt, og på den måten kan man faktisk gå nesten alene. Jeg dro sammen med en kanadier jeg hadde møtt på hostellet og sammen gikk vi rundt i ruinene i seks timer. I følge skrittelleren hans gikk vi nesten 22. 000 skritt, 1,8 mil og likevel så vi sannsynligvis ikke en en tredjedel. Hele området tar pusten fra deg! Jeg velger å unngå å gi noen nærmere beskrivelser, ettersom jeg likevel aldri vil klare å gi noe riktig bilde. Det går ikke an å sette severdigheter opp mot hverandre, men i den grad man kan sammenligne hva man sitter igjen med i forhold til kjente underverker, er Petra noe av det mest utrolige jeg har sett. De få bildene fra serverdigheten gir virkelig ingen «justice».

DSC02076

DSC01970

DSC02037

DSC02047

Jeg hadde også en noe unik opplevelse inne fra ruinene, som jeg føler er viktig å nevne.  Vi klatret opp på en liten hylle for å spise litt lunsj. Denne hylla ga utsikt over et stort område og vi var helt alene. Derimot var det et et lite bål der oppe, med en sliten kaffekjele og rødglødende kull. Etter en stund kom det en ung gutt opp og satte seg sammen med oss. Det var hans bål og det var tydelig at han følte seg veldig hjemme der oppe på fjellveggen. Han viste seg å være beduin og bodde i en hule midt i dette underverket. Etter hvert kom det flere til, vi fikk «beduin-te» som de kaller det og snakket lenge sammen. Gjennom hele dette landskapet er det veldig mange kvinner og barn som selger postkort, deler av ruinene og smykker, mens det er nok av menn som tilbyr  såkalt «taxi» med kameler, hester og esler. Det viser seg at de fleste av disse er beduiner og at de har bodd her lenge før det ble en massiv turistmagnet. De er ørken-mennesker og bor i huler eller under åpen himmel om natten og lever av turistene om dagen. I følge dem blir de ikke rettferdig behandlet av Jordans myndigheter. Jeg ble veldig fasinert av disse menneskene, men ikke bare pga deres spesielle levestil. Det er noe merkelig med hele situasjonen. De går rundt med merkeklær og smarttelefoner og har den ikoniske svartmalingen rundt øynene som skal holde «the evil eye» på avveie. Jeg tviler ikke på at de faktisk bor ute – det er ganske tydelig at de er ørkenmennesker. T.o.m barna ser ut til å aldri ha gjort annet enn å  sitte på eselryggen. Men det er likevel noe absurd med hele situasjonen. Senere fikk jeg også greie på at andre beduiner ikke ser på Petras beduiner som «autentiske». De mener de utnytter turister og har lagt seg til unaturlige vaner. Men hvis det faktisk er sant at disse 35 beduin-familiene i Petra ikke blir anerkjent av autoriteter, hvilke valg har de? Jeg fant uansett denne urbefolkningen veldig fasinerende, kanskje spesielt med en politisk innfallsvinkel. På sikt tenker jeg å grave litt grundigere, men jeg er helt klart ikke den første som har latt meg fasinere. Idag møtte jeg en beduin i en Souk i Jerusalem som skal til Danmark om noen uker fordi en dansk forfatter ønsker å skrive en bok om dette folket. Jeg venter i spenning!

DSC02055

DSC01930

DSC01961

DSC01944

DSC01951

Jeg kunne sagt så mye, mye mer om Jordan, men jeg velger å runde av likevel. Dette innlegget er allerede mye lengre enn jeg planla. Jeg befinner meg nå i Israel, men det det er hovedsaklig fordi det var mye billigere å fly hjem fra Tel Aviv. Jeg får likevel et par dager i Jerusalem og det er noe av det mest surrealistiske jeg har vært borti. Blandingen av den fredelige følelsen denne byen gir og det mindre fredfulle Vestbredden 500 meter derfra er helt absurd. Dette begynner å ligne en avhandling nå, så jeg venter med videre beskrivelser til et evt. Jerusalem-innlegg. Shalom!

DSC01993

Annonser

Sepia-faces of Sri Lanka

Kategori: Sri Lanka | 4 kommentarer » - Publiser søndag 7. februar , 2016 kl. 10:27

En måneds feltkurs i Sri Lanka er over og jeg kan nesten telle på fingre + tær de bildene jeg har tatt. Vi har opplevd utrolig mye, men for min del krever det en spesiell ro for å prioritere å foreviggjøre mennesker. I skrivende stund sitter jeg og venter på nattflyet til Jordan hvor jeg skal henge litt rundt et par uker. Har drømt om Midtøsten ganske lenge nå, så gleder meg veldig til lange dager med te og peoplewatching på fortauskanten. Jeg slenger med et par  bilder med noen av Sri Lankas representative sepia-fjes.

V e r d e n s    b l i d e s t e   t i g g e r
DSC01399

DSC01401

DSC01407

DSC01409

Sri Lanka har blitt en mellominntektsland og arbeidsledigheten er på under 5 %.  Gatebildet preges likevel av mange tiggere, men det kan tenkes at noen bruker det som en bi-inntekt.

V e r d e n s    f i n es t e    u t s i k t

Togturen fra Kandy til Ella er kåret til en av verdens fineste togturer. Jernbanen går gjennom Sri Lankas høyland og baner vei gjennom mil etter mil med irrgrønne te-plantasjer. Vi sto på perrongen tidlig om morgenen og insisterte på en billett på 3. klasse. Toget kom og vi sprang i feil retning, noe som førte til at alle 3. klasse-vognene var smekkfulle i det vi fant fram. Ved synet av passasjerene som klamret seg fast på utsiden av vogna, ga de fleste opp og hoppet over i vår komfortable privat-buss istedenfor. Jeg har ofte latt meg imponere over bilder av Indias tog som bokstavelig talt er fyllt til randen av passasjerer, hvor de overflødige henger etter håndtakene i trappen på utsiden av toget. Første gang jeg fikk se dette i virkeligheten var bare noen dager tidligere og jeg var desto mer fasinert av fenomenet og dumdristigheten til disse stae passasjerene. Før vi visste ordet av det sto jeg og Malin og hang etter de samme håndtakene og klamret oss fast for ikke å bli dyttet ut i fart. Sild i tønne rekker til en halvgod beskrivelse.

Togturen skulle ta ca 4 timer, men etter 8 timer begynte vi å nærme oss endestasjonen. Det striregnet, noe som egentlig var helt greit for jeg stinket manne-urin etter å ha sovnet på gulvet utenfor toalettet i vogna. Når pågangen ved døra ble mindre satte vi oss i åpninga og dinglet med bena. Greinene i grøftekanten pisket oss over leggene, barna vinket febrilske fra jordhyttene og vi hadde en upåklagelig gulv til tak-utsikt.

DSC01437

DSC01447

DSC01522

DSC01511

DSC01550

Min reisekompanjong Malin sitter å dingler med bena i døråpninga. Tidenes utsikt.

DSC01466

DSC01505

DSC01482

S r i    L a n k a s    f i s k er e

I feltoppgaven vår har vi valgt en  problemstilling som  omhandler fiskeindustriens grønne fokus, eller kanskje mer korrekt: Mangel på grønne fokus. Vi fikk møte mange interessante mennesker som belyste problematikken, og vi innså at det var nettopp det: En problematikk. Reglene er mange og overvåkingen marginal.

DSC01553

DSC01559

DSC01568

DSC01578

DSC01588

Gleder meg til noen arabiske portretter i ukene fremmover.
Et midlertidig over og ut :)

 

Annonser

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.