Bloggnorge.com // Peise rundt i verden
Start blogg

Peise rundt i verden

Marie Kvalheim Nilsen

Kategori: Peru

Sjokoladejul

Kategori: Peru | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 24. desember , 2011 kl. 21:49

En liten skeptiker på lille julaften

Om æ hadde hatt julestemning i Peru, ville det trolig vært mye vanskeligere å være borte fra mine nærmeste. Det e grunnen til at æ kan si æ e glad for at julestemninga e ganske fjern. På julaften ble likevel noen av de faste tradisjonan vedlikeholdt – på en måte. Æ hadde laga mæ en egen julestrømpe (plastikkpose) fullt med godis, og planen va å se Tre nøtter til Askepot på NRK nett-TV. Desverre gikk det ikke an å se reprisen, så det endte opp med Norge rundt og Nytt på nytt julespesial.

kaffekos

Mitt neste stopp på julaften va en liten, lokal sjokoladefabrikk, der æ fikk lære mye interessant om sjokoladens historie. I tillegg betalte æ for en workshop som inkluderte å lage sjokolade helt fra scratch med organiske kakaobønner fra Peru!

roasting cocoabeans

De fleste studia vise at sjokolade (kakaobønner) først ble brukt av Mayaindianeran som levde i år 250-900 etter Kristus. De dyra kakaobønner på egne territoria. Indianeran brukte bl.a kakaobønnern til å lage sjokolade drikk; Først blanda de bønnern med vann, dermed blanda de inn chili, så helte de røra fram og tilbake mellom to skåle inntil den fikk et lag skum på toppen og til slutt hadde de i honning eller nektar fra blomster. Da Aztekeran tok over Mayaindianernes kontinent og fant de verdifulle bønnern, gjorde de kakaoen om til en valuta. Man kunne f.eks kjøpe en kanin for 100 bønner eller en avocado eller et kalkunegg for tre bønner. Men ettersom Aztekeran ikke kunne dyrke kakao på sitt eget kontinent (høylandet i Mexico), begynte de å kreve skatteinntekt i form av kakaobønner. Dermed tørka de det, for at det skulle utgjøre minst mulig vekt, og bar det på ryggen gjennom kontinentet og opp til Mexico.

kakaobønner

Kakao hadde en veldig høy verdi og det va kun de øverste klassesamfunnan som hadde råd til sjokolade. Høres kanskje morsomt ut, men da æ va i Uganda i 2009 (!), så hadde den gjennomsnittlige befolkninga heller ikke råd til sjokolade. Flere land i Afrika lar vær å konsumere sjokolade fordi kakaobønnern e verdt langt mer i form av eksport. Christopher Colombus va trolig den første europeer som oppdaga kakao, men Spania hadde også sjokoladen som sin «hemmelige delikatesset» i 100 år før det nådde resten av Europa. Den industrielle revolusjonen førte til masseproduksjon av sjokolade. Prisan ble pressa ned og den ble endelig tilgjengeig for folk flest. Det mange kanskje ikke vet e at sjokolade ikke e like populært over hele verden, uavhengig av økonomi og industri. I Kina f.eks blir det konsumert en sjokolade per tusen konsumerte sjokalada i England.

Vant posen i konkurranse om å først klare å knuse kakaobønner om til pure. Posen inneholde skallet fra bønner som man kan lage te av.

Resten av dagen har gått med til kaffekos og traske rundt på det enorme julemarkedet som dekket hele hovedtorget.

I motsetning til ei stille storgata i Tromsø selveste julekvelden, virker det som alle innbyggerne i Cusco feier jul sammen ute på gata.

Stemning

Interessant form for gjenbruk

Annonser

Foto

Kategori: Peru | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 22. desember , 2011 kl. 20:51

Æ har i mange år hatt en viss interesse for foto, men på reisa mi har interessen økt betraktelig. I det sistehar æ begynt å irritere mæ over å måtte legge ut innlegg med så variert kvalitet på bildan. Reisebloggen skal jo først og fremst være «informativ», uten spesiell fokus på foto, og det e grunnen til at æ har oppretta en egen fotoblogg. Alle bildan e tatt med  Canon S95, og e absolutt på amatørnivå! Bruke kun gratisprogramma til redigering, så alt e kun for artighetens skyld. For de som kan ha noen interesse i (amatør)fotografering, så legg æ med linken til sida her:

http://marienilsen.tumblr.com

Annonser

Machu Picchu

Kategori: Peru | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 20. desember , 2011 kl. 22:44

(Flere av bildan e dratt i en unaturlig retning. Skjedde automatisk, beklager kvalitet)
Noen måneda før æ reiste ned til Sør-Amerika, satt æ og så på nattsendinga til Discovery; Sunrise earth. De vise bilda fra rundt omkring i verden der kamera står helt stille, mens soloppgangen pågår. Æ huske spesielt godt da Machu Picchu kom opp på skjermen, med soloppgang over en utrolig imponeranes inkaby. Va nærmest i hypnose og bare satt og stirra på skjermen. Lite viste æ om at æ kom til å oppleve fenomenet bak mitt eget kamera noen måneda seinere.

6 av 13

Vi booka en Inka Jungle trekking tour som skulle ta oss til Machu Picchu i løpet av tre daga. Den første dagen brukte vi på sykkelen. Det va helt utrolig kaldt i lufta, masse tåke og øse pøse regn. Vi suste nedover bakkan så fort vi greide for å komme i varmere omgivelsa. For å få fokuset bort fra kulden gikk tida med til å brøle TIL-sangen, diverse klassiske julesanga og tostemt Fader Jacob med delvis latterkrampe. Det funka faktisk!

Steinklar

Tromsøværingan

De to neste dagan gikk hovedsaklig med til trekking. Omgivelsan va flott og om kvelden fikk vi servert god mat! Det va utrolig merkelig å gå langt innover i en dyp, isolert dal der det plutselig åpenbarte sæ en hel moderne by midt i tetteste skogen. Agua Caliente, som byen het, e bygd 100% på turisme gjennom «rike» gringos som skal opp til Machu Picchu. Prisnivået e på linje med Vest-Europa, og overalt florere det av turistbussa og bleike europeera. Den 4. dagen gikk kun med til Machu Picchu. Forventningen mine va ikke spesielt høy, kanskje fordi hele opplegget e sykelig turistinfisert, men Inkariket gjorde mæ helt målløs. Det va utrolig. Ikke minst va det ubeskrivelig å klatre opp på fjellet, Wayna Pichu, som e på baksida av byen på så og si alle de utallige versjonan av postkort.

Trekking

En svær lastebil som passerte tilbød sæ og frakte oss opp i gjennom bakkan

Ganske spesielt å plutselig møte på noen dame som har satt opp et transportmiddel over elva. "Framkomstmiddelet" ligna langt mer på et tørkestativ, men vi fikk beskjed om å hoppe oppi kurven, etter å ha betalt 2,5 NOK, og dermed ble vi dratt over elva med et tau.

Machu Picchu ble, utrolig nok, ikke funnet før i 1911 av en amerikaner som va på utkikk etter den «forsvunne inkabyen». Byen va naturligvis helt igjengrodd av terrenget, men va generelt sett usedvanlig godt bevart, Etter et restaureringsarbeid på ca 50% ble den åpna for turista seint på 1900-tallet. Idag regnes byen som et av verdens moderne underverka.

Wayna Picchu i bakgrunnen - høyeste toppen (Bloggen bestemte sæ for å dra bildet)

Solid og gjennomført jordbruk

Småklaustrofobisk

Machu Picchu regnes for å ha blitt bygd på 1400-tallet, men det va absolutt ikke en vanlig by for inkaene flest. Byen va beregna på de kongelige og ellers inkaer fra de øverste klassesamfunnan. Man tror ikke at det var mer enn 500 innbyggera. Plasseringa av byen va også svært bevisst. Den ligg ca 2200 m.o.h, på en bratt høyde som e omringa av høye, bratte fjell. På den måten ble den godt beskytta for fienda. Spanjolan fant faktisk aldri byen.



Va noen veldig trange tunella på vei opp til Wayna Picchu

Turista på toppen av Wayna Picchu

syk utsikt fra toppen, men skulle bare mangle etter å ha venta to tima på at skyan skulle forsvinne

Machu Picchu e oppdelt i to dela der den ene utgjør jordbruket med over 100 ulike terassa, og den andre selve bydelen der alle husan, veian og templan va plassert. De ulike bygningen i byen hadde helt spesielle hensikta. Det fantes universitet for gutta, hus til oppbevaring av mat, hus for inkakongen, flere ulike templa tilegna de forskjellige gudan og hus for å holde utkikk etter fienda. Inkaene hadde også en veldig interresant religiøs kultur, som innebar spesielt mye ofring av dyr. Etter store naturkatastrofa hendte det også at barn ble ofra. Grunnen til det va at inkaene trodde gudan va sint på dem, og derfor måtte de ofre en ekstra stor gave som viste til uskyldighet (barns uskyld). De spesielt utvalgte barnan va veldig stolt over å bli ofra, og hele seremonien skjedde «humant» med hypnose.

Slitne jente på toget tilbake

Annonser

Landsmenn

Kategori: Peru | 0 kommentarer » - Publiser tirsdag 13. desember , 2011 kl. 20:44

(Alle bildan i innlegget e fra fra Arequipa)

Etter å ha blitt kjent med veldig mange nye folk, planlag t videre reise som har blitt snudd opp ned flere ganga kun i løpet i få daga, ridd hest, traska på markeda, laga utrolig mye mat og hatt x antall filmkvelda, beslutta æ til slutt å flytte på mæ. 11 tima østover i Peru, Cusco, va målet, der blant anna Machu Picchu vente.

mæ, Ryan, Roczana og Tim

mæ, Ryan, Roczana og Tim

Mæ pg Roczana

El Misti

På busstasjonen ble æ kjent med ei sveitisk jenta, og vi har tatt inn på et kjempebra hostel, full av backpackera og hengekøye! I løpet av hele turen min så langt har æ møtt en nordmann, som faktisk også va fra Tromsø. Første dagen i Cusco møtte æ de 7 neste, deriblant to 91’er jente fra Tromsø som gikk Tromsdalen VGS i fjor – ka e oddsen? Ingen tvil om at stemninga va høy på doen da vi plutselig og helt uventa innså at vi va fem ungjente fra Norge foran speilet.

Roczana og mæ

Dagen har gått med til å sjekke ut byen, som forresten e veldig fin, spise god mat og diskutere felles bekjente. Sistnevnte va veldig surrealistisk.

Kategori: Peru | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 3. desember , 2011 kl. 21:19

Fantastisk sang av et ubeskrivelig bra band

 

Arequipa bak fasaden

Kategori: Peru | 2 kommentarer » - Publiser fredag 2. desember , 2011 kl. 05:52

For dåkker som allerede e litt småbekymra for at æ reise aleina, så kan æ anbefale å stoppe og lese her.

For dåkker andre nyskjerrige; Mistenke at æ nettopp redda mæ sjøl ifra å bli kidnappa. Har brukt hele dagen på Starbucks, der æ har skrevet julekort. Gikk like bort i gata og spiste en kjapp middag, før æ skulle suse tilbake til hostellet på kvelden. Etter to måneders reise har æ lært kordan taxia æ bør og ikke bør ta; og æ trodde absolutt den her holdt mål. Det man burde se etter fra yttersida e hovedsaklig litt eldre taxia, med sjofør på 40 pluss. Æ sto lenge å kikka før æ fant en taxi som så OK ut. Det første æ blei mistenksom på va at sjåføren sa æ sku sette mæ i baksetet. Æ spurte koffør, men forsto ikke svaret som han mumla på spansk. Dum som æ va, blei æ ikke nok mistenksom til at æ valgte å hoppe ut igjen. Æ spurte han kor lang tid det ville ta, ka det ville koste osv.. Småting som vanligvis kan minske sjansen for en kidnapping e.l, fordi passasjeren får en «forventning» av turen.

Det neste æ oppdaga va at æ ikke hadde noe dørhåndtak på mi sia. Sjekka de andre døren, og den andre døra i baksetet hadde håndtak.. Måten man lett blir kidnappa på, e at man sitt i baksetet, og uforventa hoppe en fremmed person inn og hold dæ fast. Det ser ikke mistenkelig ut fra utsida, og det e ikke minst lett hvis det faktisk kun finnes dørhåndtak på utsida.. Æ hoppa straks over på andre sia, men va allerede blitt ganske skeptisk. Æ kikka framover i fronten på bilen og oppdaga at den så ekstremt shabby ut. Speilet va knust og setan va revna opp. Passasjerdøra i framsetet hadde heller ingen handtak. I det øyeblikket begynte æ å få litt panikk. Æ fortalte at æ måtte på en butikk, og at han bare unne stoppe her. Han stoppa ikke. Æ fortsatte å si at han skulle stoppe, og at æ skulle betale osv, men han speeda opp og nekta å stoppe; «no no no no…» og mumla nåkka uforståelig på spansk. Det va da æ blei virkelig redd. Æ prøvde å åpne døra mi, men dørhåndtaket, så forholdsvis så iorden ut, fungerte ikke. Døra nekta å la sæ åpne. Pga trafikken ble sjåføren tvunget til å sakke farta, og heldigvis va vi fremdeles i et område med folk rundt oss. Æ begynte å slå på vinduet for å få oppmerksomhet fra yttersida.  Æ lente mæ frammover og vurderte å hoppe ut vinduet i forsetet på passasjersida, men vinduet hade for liten åpning. Handaket for å sveive ned vinduet med va også borte. Dermed lente æ mæ fram for å prøve å åpne sjåføren si dør, men den nekta også å åpne sæ og æ brakk hele handtaket av. Æ forsatte å slå løs på vinduet, og æ tror ikke sjåføren turte kjøre lengre, fordi hvis noen hadde hørt mæ ville han blitt avslørt.

(Ikke samme taxi)

Til slutt slapp han mæ ut, etter å sjøl ha fikla lenge og vel med handtaket på ei av de ødelagte døren. Æ kom nåkka skjelven ut på gata igjen. Følelsen av å være innelåst i en bil med fremmed sjåfør, e umulig å beskrive.

Har også opplevd andre småting, som kan gi et ganske fatalt utfall om man ikke har tunga rett  munnen. En måte å bli rana på e at noen kommer bort å stille et tilfeldig spørsmål, som man mest sansynlig vet svaret på. Det store feilen e å stoppe opp. Da tar det ikke lang tid før man e omringa. Hadde en peruvianer som kom bort å spurte et spørsmål. Æ oppfatta bare navnet på gata vi befant oss på, og stoppe opp to sekunda for å svare han. Da slo det mæ at æ selvfølgelig ikke kunne stoppe opp, og dermed forsatte æ å gå fort framover og svarte at æ ikke visste. Hvis en peruvianer hadde lurt på noe geografisk i sentrum av Arequipa, ville det aldri vært naturlig å spørre ei jenta som åpenbart e turist. Han fulgte etter mæ ei stund, men fikk rista han av mæ til slutt.

Æ må også fortelle en siste opplevelse som skremte livet av mæ, men som i etterkant e langt mer komisk en farlig. Æ hadde gått inn i en veldig liten og trang antikkbutikk, da lyset plutselig skrudde sæ av. Æ tenkte strømmen va gått, men da enda et lys skrudde sæ av og det ble bekmørkt, skjønte æ at noen måtte ha gjort det med vilje. Like etter høre æ ytterdøra blir låst igjen. Plutselig blir æ skråsikker på at noen æ kommer til å bli voldtatt, og ganske panisk fomle æ mæ fram mot utgangsdøra. Æ forvente virkelig å finne noen der som skal ta tak i mæ, men det e helt stille og æ innser at æ faktisk e helt aleina. Æ begynne å slå løs på døra av full makt, og eieren som akkurat hadde forlatt butikken sin, høre mæ heldigvis og kommer tilbake. Det viste sæ at de hadde tatt siesta uten å vite at æ befant mæ i butikken. Æ presterte også å avløse tyverialarmen..

Askefast?

Kategori: Peru | 0 kommentarer » - Publiser fredag 25. november , 2011 kl. 07:03

De to siste dagan har æ trolig prestert det fysisk tyngste i hele mitt liv. Frank, han æ reise med for tida, har jobba som guide i Ecuador i 9 år, og han snakka mæ til å ta den her turen. Først etter vi hadde betalt avslørte han at det her va en virkelig tøff tur å ta.. Målet va vulkanen El Misti som ligg 5825 m.o.h. Vanskelighetsgraden på fjell og vulkana variere veldig, og lav betyr ikke nødvendigvis lett. El Misti e trolig Arequipas (Sør-Perus?) vanskeligste vulkan å nå toppen på. Her finnes toppa på godt over 6000 meter, men de e visst nok ikke like vanskelig som El Misti. En av grunnan e at vulkanen e veldig bratt, og en anna grunn e at terrengbilen ikke når lengre opp enn 3400 m.o.h. Det betyr altså at vi må klatre opp og ned en høyde på 2400 meter i løpet av 24 tima, nåkka som virkelig e belastning på kroppen. En tredje grunn til at El Misti e spesielt vanskelig e at vulkanen e aktiv, og overalt ligg det et tykt lag med aske. Det betyr to skritt opp og et ned igjen.

Umulig å se kor teknisk vulkanen e på det her bildet


Etter at alt utstyr va sjekka begynte turen ca 10:30. I første omgang skulle vi nå opp til en camp som ligg ca 4600 m.o.h. Her slo vi opp teltan og fikk i oss et varmt middagsmåltid. Dermed krøyp vi ned i soveposen ved 18-tida og skulle sove/hvile til kl 01 etter midnatt. Den unaturlige døgntytmen gjorde det nærmest umulig å sove og etter 60 mins søvn måtte vi stå opp igjen for å få i oss «frokost» kl 01:30. Da vi åpna glidelåsen på soveposen åpenbarte det sæ en enorm fin utsikt. En mørk nattehimmel full av stjerne og millionsby dekka av et teppe med gule lys. Etter frokost heiv vi på oss hodelykten og begynte å traske opp i mørket. Soloppgangen ved 04:30-tida utgjorde en fantastisk utsikt med vulkanen forran oss og byen bak oss.


Etter at vi passerte 5000 m.o.h begynte det å bli heftig tungt. Lufta va så tørr og oksygenfattig at gåing i slow mo krevde bestemte pusteøvelsa. Når vi nærma oss toppen, begynte æ å henge etter de andre. Trolig e grunnen at æ har oppholdt mæ på kysten i flere uke på 30 høydemeter og mindre. Kor lenge man har oppholdt sæ i høyden har enormt mye å si, når det gjeld kondisjon og oksygenopptak. Hovedregelen e at man gradvis skal øve sæ opp til fjell som El Misti, ved å sove over lengre tid i høyden, pluss å gå på ulike fjell som gradvis øke i antall meter over havnivå.

Frank!

Det endte opp med at æ ble nødt til å gå et steg hvert tredje sekund, og til tross for hvile føltes det som om æ aldri fikk nok oksygen. Følelsen av høydesyke og oksygenmangel kan nok kun forståes av de som har opplevd det. Panikken tar fort tak i dæ nettopp fordi du ikke klare å puste normalt med hvilepuls. I tillegg kommer alle de andre symptoman som intens hodepine, svimmelhet osv. Aska hjalp heller ikke på, fordi den fylte alle tilgjengelige kroppsåpninge med et tykt lag med svart sand med høyt innhold av svovel.

Æ visste at om æ hadde gitt mæ like før toppen, ville æ blitt veldig sint og irritert. Det føltes  ikke som om æ hadde et valg, selv om guiden va smålig bekymra der æ bestemt stampa mæ vei opp de siste hundre metran i 2 km/t. De andre som allerede hadde nådd toppen sto og heide og ropte, og det slo mæ at hele seansen minte mæ om TV-programmet The Biggest Looser, der de med dårligst kondis alltid må hjelpes og motiveres på pinelig vis. Nesten med en gang æ nådde toppen sovna æ av på bakken, men etter en halvtime ble vi nødt å begynne på nedturen.

Toppen! Helt ferdig

Vi brukte ca 12 tima tilsammen opp til toppen, men bare to tima ned. Altså va hele turen i utgangspunktet dømt til å gi høydesyke, ettersom gradvis tilpasning va helt utelukka. Men det va hovedsaklig på nedturen at kroppen totalt begynte å streike. Vi skulle ta «snarveia» nedover, der vi skulle jogge nedover i 60 graders vinkel mens vi grunna i aske. Straks vi begynte på nedturen kjente æ at kvalmen kom siganes. Det neste æ merka va at æ rett og slett ikke va i stand til å stå oppreist. Kroppen va så utrolig utmatta at æ ble tvunget til å ake mæ vei på rumpa gjennom aska, og likevel ble æ nødt å ta pausa. Da 200 millitærgutta kom springanes bak mæ, ble æ likevel nødt å reise mæ fordi det rulla så mye stein ned gjennom bakkan at det overhodet ikke va forsvarlig å sitte. Da æ nådde guiden igjen, som satt å venta på mæ kollapsa æ igjen, og han ble nødt å dra mæ opp, ta sekken min og fysisk leie mæ ned gjennom bakkan. Da oppdaga æ at hadde mista «evnen» til å snakke, det va rett og slett for mye tiltak å svare han på spørmålan hannes. Æ prøvde å brekke mæ x antall ganga på turen ned, uten hell. Tilbake i campen, halveis nede, sovna æ av igjen på bar bakke. Det føltes som om hele kroppen va totalt tappa for energi, men ikke på en normal måte som om når man e sliten. Æ hadde bare rett og slett ingen energi igjen. Det føltes mer som om æ hadde utført et hardcore triatlon med en 30 kg sekk og influensa.

De andre prøvde å hjelpe mæ så godt de kunne, og med sukkervann, karbon tabletta og cocablar begynte siste del av nedturen. Heldigvis ble det tydelig forbedring når vi nådde lavere høyda, men det e ingen tvil om at æ denna gangen hadde pressa mæ sjøl for hardt.



Grand(e) canyon

Kategori: Peru | 1 kommentar » - Publiser onsdag 23. november , 2011 kl. 07:28

Allerede dagen etter beslutta vi å ta en tur ut av byen, til Colca canyon. inntil 2005 va Colca canyon verdens dypeste, men et forskningsteam fant fant ut at en anna canyon, også utenfor Arequipa, va ca 200 meter dypere. Altså e Colca canyon per idag verdens nest dypeste canyon.



Igjen må æ si at æ aldri har sett mer utrolige omgivelsa i hele mitt liv. Å komme så nært innpå de godt bevarte restan av inkaens rike va nesten surrealistisk. Inkaen levde fra ca år 900 e.k. (ikke inkludert pre-inka), fram til år 1500 da spanjolan kom og koloniserte inkariket. De tok over inkaens ressursa og satte de i hardt slavearbeid, slik at de døde ut. Idag e store dela av Colca canyon dekka av de mange hundre oppdelte markedan som ble brukt til dyrking. Åkran e tydelig adskilt og e fordelt i høyden etter grønnsakans og kornsortans ulike behov for fukt, sol og temperatur.

Når det kommer til mais e vi heftig underlegen

Vi gikk innover og nedover til bunnen av canyonen og kom opp på andre sida i løpet av tre daga. Siste dagen måtte vi opp kl 05 om mårrran, gå en stigning på 1000 høydemeter i ca 50 grader terreng  i løpet av 2 tima, før vi fkk spise frokost. Æ skal ikke undervurdere å si at det va lett. Stian va smal og grusat, og sola stekte intenst. En måte å skildre den dramatiske naturen på e det faktum at det dør minst en turist i måneden i canyonen.

I løpet av turen har vi bl.a besøkt museum, lært om de ulike små landsbyan som klamre sæ til fjellsien, kost med marsvin som hver søndag gir mat til hele familia, svetta enormt mye, sett verdens største (flyganes) fugl, Condor, sett verdens minste fugl, kolibri, spist alpakka, spilt volleyball, lært å lage pisco sour, klatra etter avokado, bada i basseng og varme kilda, spist aloe vera blomst, guana og ulike kaktusblomster, lært om et av verdens sterkeste narkotika, prøvd coca  i diverse forma (grunnstoff i kokain, men betegnes ikke som narkotika), kost med lama, besøkt en fraflytta spøkelsesby, smakt på inkaøl og mye, mye mer :)

Vi gikk den hvite stien som førte ned til en grønn oase midt i et enormt tørt landskap. Her fant vi bassengan og hostellet vårres.

En time etter at vi kom tilbake til Arequipa bestemte vi oss for å ta en ny todagers trekking i mårra:) Innlegg kommer.

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.