Bloggnorge.com // Peise rundt i verden
Start blogg

Peise rundt i verden

Marie Kvalheim Nilsen

Kategori: Nepal

Drit på leggen

Kategori: Nepal | 5 kommentarer » - Publiser onsdag 2. april , 2014 kl. 21:16

Siden vi dro hjemmefra, har India stått som en av de store høydepunktene på reisen. Men dessverre har vi dritt oss skikkelig på leggen i forhold til planlegging. Eller rettere sagt; Den planleggingen som aldri ble gjort. Siden vi begynte å tenke på dette enorme landet, konkluderte vi fort med at vi kun skulle holde oss i Nord-delen; Rajastan, Punjab og Kashmir-områdene + Varnasi og Delhi. Vi drømte om trekking i den Indiske delen av Himalaya, dype daler og høye fjell i Kashmir, ørkenliv i Rajastan og begravelsessermonier i verdens eldste by. Slik blir det derimot ikke. Vi har nemlig som sagt bæsja oss skikkelig på leggen.
India er ikke et land du vil oppholde deg i i sommermånedene. Alt annet enn lengst nord er helt uutholdelig varmt. Lufta står stille og det er ikke unormalt med 47 grader i skyggen. Da vi ramlet over denne klimaoversikten innså vi fort at dette ikke ble aktuelt. Spesielt med tanke på at jeg synes det kan bli litt vel varmt på Sørlandet om sommeren. Nord-India sto fremdeles for tur, men med research ble vi mer og mer klar over at vi måtte velge mellom pest eller kolera. Kashmir og områdene lengre nord var nemlig særdeles kalde og snøen i dalene vi ville vandre i ville ikke en gang være smeltet. I tillegg leste vi litt for mye om veikvaliteten i denne regionen og innså at en reise opp dit (ikke minst i smeltesesongen) vil være med livet som innsats.

Litt småfebrilsk begynte vi å bla gjennom den halvt kilos tunge Lonely Planet utgaven av India og letet utelukkende etter områder som kunne gi oss en særdeles nødvendig svalig bris. Ettersom vi på død og liv skulle til India, var vi villige til å ta nærmest hva som helst. Og de eneste regionene i området som er levelige i april/mai er utopiene på sør-kysten; Goa og Kerala. Dette er de mest økonomisk vellykkede områdene i hele India og til tross for skepsis, besluttet vi å prøve oss på denne kyststripen. Vi tenker å snirkle oss rundt sørlige tuppen av India og opp til Chennai (Madras) hvor vi skal fly ut. Jeg insisterte forresten på å ta tog gjennom India og ned til kysten, men disse var selvfølgelig fulle. Togreise i India bør bestilles månedsvis i forveien; Igjen – resultatet av dårlig (ingen) planlegging. Hittil har vår tankeløshet og behov for å leve fra dag til dag ført oss til fantastisk mye impulsivitet. Vi har ennå til gode å angre på noen av disse spontane valgene hvor vi nærmest har snudd på en femøring. I morgen befinner vi oss altså i den tidligere hippie-magneten Goa. Og har allerede planlagt vår flukt derfra ;)

Her kommer en bildeserie fra vårt særdeles late liv i Pokhara. Med alt trekkingutstyr i tebokser på vei hjem til Norge hadde vi gode unnskyldninger til å strekke bena ut og kun slappe av. Til tross for at Øyvind insisterte på noen joggerunder i heten har vi bare spist enormt god mat, brukt mye tid i bokhandler og padlet rundt på innsjøen.

Alle bildene har cross process-filter.

pppp

p4

p25

pp

pppppp

p27

p20

p22

p21

riktig 2

p18

pj

p7

riktig

p13

p14

p17

riktig 3

riktig4

p16

p15

pokhara2

p23

p24

ppp

p10

p26
Tilbake i Kathmandu
Idag besøkte Asias største største stupa; Bodnath

5

8

2 6

4

1

3

7


Neste blogginnlegg blir fra India. Gleder oss! viagra sans ordonnance :D

Annonser

en historie om en postsending

Kategori: Nepal | 3 kommentarer » - Publiser mandag 24. mars , 2014 kl. 07:38

Etter å ha prutet til oss to gamle, sjeldne tebokser fra urtebutikken fyller vi de til randen med klær vi ønsker å sende hjem. Dagen vi bestemmer oss for å poste, drar vi med oss teboksene + enda en pose med klær, bøker og kart ut på gaten for å praie en taxi. Første taxien stopper, men sjåføren forstår ikke betydningen av «post-office» eller de overdrevne gestikuleringene hvor vi peker på de tretten kiloene vi skal sende. Vi veiver inn neste taxi med en eldre kar bak rattet. Han forstår hvor vi skal og, fornøyd for å få en lengre tur, krever 250 nepalske rupies – en halviter med Tine-melk. Etter 15 minutter  blir vi sluppet av foran hovedinngangen, men vakten sier til sjåføren at vi må gå inn en annen vei. Vi har lært og ikke stille spørsmål og labber i retningen han peker ut. Vi kommer inn i en bakgate som ligner alt annet en inngangen til en offentlig bygning. Vi spankulerer litt usikker frem og tilbake til vi møter på en annen vakt som peiver oss lengre innover. Vi ankommer en mørklagt hall, for så å tre inn i en mørklagt korridor, med lys på andre siden – Dagslys. Det er ikke deres tur for dagens strømrasjon.

Vi fomler oss fram til noe som åpenbart er en offentlig tjeneste. Vi ser noe som ligner på en kø og en disk. Bak disken er det dessuten tilsynelatende annsatte som kryper og svømmer i papirer, pappkasser og taperuller på gulvet. Dette må være riktig sted. Vi stiller oss i denne køa og gjør oss klare til til å gestikulere oss fram til vårt formål. Etter bare fem minutter dukker det opp en nepaleser som sier at dette er kontoret for å motta pakker. Vi må til kontor 28. Igjen soper vi sammen våre tretten kilo labber ut av døra, rundt svingen og finner et annet rom som, med fantasien tatt i bruk, kan minne om et offentlig kontor. Selv om de ansatte ser ut til å ha teselskap blir vi møtt av en mann som veiver oss inn og spør om vi ikke kan komme tilbake imorgen. Det har vi dessverre ikke mulighet til og blir tatt imot likevel. Vi får vite at vi må veie pakken vår og finne ut hvor mye vi skal betale. Dermed blir vi sendt ut av «kontoret» og tilbake til første «kontor» for å finne en vekt.

Etter å ha veid pakken og ved hjelp av penn og papir funnet ut hva vi skal betale, er det klart for gjennomgang av sendingen. Alt som møysommelig ble komprimert oppi teboksene kvelden før, må med makt dras ut av boksene og legges ut på utstilling. Bordet flyter over av yak-ull og turklær. Posen må også gjennomgås og kart, bøker og ennå mer klær kommer til syne. I mens fyller jeg ut ark på utelukkende nepalsk etter instruks fra den ene mannen som tydeligvis klarer å kombinere te-drikking med håndtering av kunder. Han etterspør en kopi av nepal-visumet som jeg dessverre ikke har med meg. Til min lettelse gjør han en underlig håndbevegelse og smiler litt medlidende, noe som tilsier at det er var dumt, men at vi glemmer det for denne gangen. Jeg sitter  likevel igjen med følelsen av at han vet at dette vil få fatale konsekvenser for vår sending, men ettersom asiatere generelt sett ikke sier nei, så nevnes ikke dette noe mer. Nå har vi blitt sentrum av oppmerksomheten på kontoret. Vi antar at alle rundt oss også er ansatte, men det er én som arbeider og resten supper til glassene med melkete og følger med i prosessen. Vi skal etterhvert lære hva deres oppgaver er.

Neste instruks er å komprimere så mye som mulig ned i teboksene igjen og så skal selve pakkeprosessen starte. Vi hadde sett for oss en pappeske eller to hvor vi skulle pakke alt pent nedi og tape igjen, men i Kathmandu, på Nepals største postkontor hadde de andre metoder. Metoder vi ikke ante at fantes. Metoder vi med overbevisning innså at ikke våre foreldre en gang har hatt tid til å være vitne til. Jeg prøver forsiktig å foreslå at vi deler opp pakken i to, men det avfeier de ved å si at vil koste mer penger. Dermed fiskser noen fram en taperull som skal fikse denne i utgangspunktet tredelte sendingen til én. Først tapes boksene sammen, deretter  komprimeres posen sammen for så å tapes fast oppå de to boksene igjen. Da sitter vi igjen med én tretten-kilos sending på størrelse med et flatpakket skatoll fra Ikea.

I denne prosessen blir flere ansatte inkludert. Noen samarbeider om å tape sammen pakken, mens damen med kastetegnet i pannen drar fram en pappkasse med masse tekstilbiter. Hun roter og river i noe hvitt stoff til hun finner det hun leter etter, setter seg tilbake på stolen igjen, tar fram nål og tråd og begynner å sy sammen ulike deler av stoffet. Ennå et skjema må fylles ut og innen jeg er ferdig blir hele pakken skjøvet bort til sydamen. Det neste som skjer er at «flat-pakken» tapetseres i hvitt tekstil. Den nøye sydd igjen med jevne, pene «kunst- og håndverk-sting» med fingre som aldri har gjort annet. «Sende-lappen» som jeg hadde fyllt ut noen minutter tidligere blir sydd på kryss og tvers inn i en av sømmene. Igjen er det min tur til å gå løs på pakken, denne gangen med en tusj. I skepsis for den utradisjonelle metoden ved å sy avsender og mottaker inn i stoffet, skriver jeg mitt og pappas navn på hele den ene siden.

Nabomannen på stolen ved siden av er nestemann til å sette sitt spor på pakken, virkelig bokstavelig talt. Han sitter med en stor trekubbe ved siden av seg med et lite tent stearinlys oppå. Det neste som skjer har jeg kun sett i gamle krigsfilmer fra tidlig 1900-tallet hvor konvoluttene med kjærlighetsbrev lukkes med rød, smeltet stearin. Mannen holder en rød stearinklubbe i flammen fra stearinlyset, setter deretter tuppen av klubben med det smeltende stearinen i sømmen på pakken og presser den på plass med en mutter. Hele denne seansen gjentar seg ca titals ganger inntill alle sømmer har fått flere omganger og den hvitkledde pakken har fått brannkopper. Deretter går han løs på pakken 10-15 ganger med et stort, rundt stempel med utydelig skrift på.

Da vi får bekreftet at hele pakkeseansen er over, takker vi teselskapet og går litt fortumlet ut på gaten igjen. Vi føler oss alt annet enn sikre på om vi noen gang får se denne pakken igjen. Likevel synes vi at at prisen var verdt det, bare for å være vitne til denne fantastiske seansen på Nepals hoved-postkontor.

Annonser

Himalaya

Kategori: Himalaya, Nepal | 4 kommentarer » - Publiser søndag 23. mars , 2014 kl. 07:39

De siste ti dagene har vi vært i Lang Tang regionen i Himalaya, Nepal. En helt fantastisk, dog utmattende tur. Etterhvert som dagene passerte, gikk det bedre og bedre, men ettersom det samtidig ble høyere, var det en stadig kamp mot pusten og oksygenopptaket. Om kveldene tok vi inn på «lodges» hvor vi bestilte hjemmelagde retter og satt foran peisen med en bok før vi krøp ned i soveposen for natten. I løpet av turen har vi også fått innsikt i den tibetianske kulturen. Utrolige mange tibetanere, både av 1. og senere generasjoner, er bosatt oppe i fjellene i Himalaya. Alt for mange av disse har rømt fra den kinesiske innvasjonen av Tibet.

Fremme på toppen!

Fremme på toppen!

DSC09454

DSC09462

DSC09492

Målet var Gynanjin Gompa, 3800 moh. Hit kom vi pesende opp på bursdagen min, 12. mars. En fantastisk «bursdagspresang»; Omgivelsene i denne bittelille landsbyen var helt himmelfalne. Her brukte vi noen dager på å bl. a besøke noen isbreer (4200 moh), vandre rundt i landsbyen, spille sjakk og lese bøker. Vi vendte nesa mot Kathmandu igjen, fortere enn planlagt. Den ene grunnen er at det vi fikk oppleve i denne ene trekking-ruten var så overveldende, at vi ikke følte behov for å gå enda to ruter. Vi ønsker heller å dele det opp ved å trekke fra Phokara (lengre vest i Nepal). I tillegg må det innrømmes at det tar på å komme fra 35 varmegrader og havnivå til Himalaya med minusgrader og 4000 høydemeter. Vi våknet kalde om natten, klatret ut av soveposen for å ta på iskalde klær, vandret kalde når vi ble svette og gikk til sengs kalde (hadde nok vært lettere med bekledning om vi kom rett fra Norge med eget turutstyr). Dette gjorde det naturligvis enda deiligere å sitte foran peisen, som ble fyrt opp etter solnedgang, for å ta en omgang sjakk og konversere med andre reisende.

Landsbygda vår ovenfra, Kyanjin Gompa

Landsbygda vår ovenfra, Kyanjin Gompa

DSC09356


Labbing

Sliten febergutt

Sliten febergutt som er lei av å labbe

DSC09444

DSC09428

DSC00177

DSC00072

DSC09390

DSC09383

DSC09644

DSC09480

DSC09816

DSC09834

DSC09403

DSC09893


Landsbyliv

Tempoet i fjellandsbyene er rolig. Mange livnærer seg av å tilby noen sengeplasser for fjellvandrerne. Ellers gror de poteter og løk og drikker, vasker og pusser tenner i elve-og smeltevann. Ettersom Langtang er en nasjonalpark, er det blitt forbudt å brenne ved. De fleste gjør det likevel, men i utgangspunktet skal de kun brenne yakruker. Yak er også et et dyr det florerer av oppe i fjellene. De sørger for ull, melk, yoghurt, ost og i skjeldne tilfeller kjøtt. Tibetanere flest er tilknyttet sterk religiøs buddhisme og spiser lite kjøtt. De drikker te til frokost og spiser et utrolig mektig måltid, dal bhat, som består av ris, potet og linser ved formiddag. Derretter spiser de ikke før om kvelden igjen.
Mens vi hutrer i to lag med ullester, går de rundt barbente i åpne slippers. De er hardbarkede, varmblodige og har fått barskhet og overlevelsesinstingt inn mer morsmelka.
Kveldene og ut i natterstimene består ofte i inntak av store mengder alkohol. Alkoholisme i fjell-Nepal er utbredt!

DSC09307

DSC09347

DSC09407

DSC09330

DSC09616

DSC09857

DSC09597

Disse sto barbente i sandaler, utstyrt med jernrør, for å hogge opp isen slik at elven strømmer ned til landsbyen.

Disse sto barbente i sandaler, utstyrt med jernrør, for å hogge opp isen slik at elven strømmer ned til landsbyen.

DSC09317

DSC09801

DSC09769

DSC09777

DSC09792

 

Tur til isbreer
Den ene isbreen var så liten at den ikke hadde navn en gang. Vi syntes naturligvis den var kjempestor.

DSC09698

Isbre

Isbre

DSC09746

DSC09715

DSC09726

DSC09761

DSC09760

DSC09756

GOPR0247 copy 2

DSC09767


Tibetanernes siste dag av nyttårsfeiring

Først var det lav sang med tromme, hvor de rytmisk kastet frø i alle retninger, som en ofring . Deretter deltes det ut middag til hele forsamlingen som de kaster i seg med fingrene så risen sprutet. Etter dette skulle det det diskuteres hvilke fem som skulle sørge for serveringen neste år, som igjen ble etterfulgt av sang og dans. Vi hadde fått streng beskjed om å ikke røre maten ettersom det var mennene som hadde laget den og de var fulle. Derfor var det ikke trygt for våre nordiske mager.
Er sjeldent man ser så mye kaos og styr på en gang. Under diskusjonen står menn og kvinner og roper og krangler til hverandre. Menn som blir fulle, brytes ned i bakken av kvinnfolka og det flyter over av gratis Chhaang (lokalt øl) og te-servering.
Litt av et syn.

DSC09886

DSC09869

DSC09876

Tibet

Situasjonen for Tibetanerne var for meg var nærmest ukjent før jeg kom opp i Himalaya og møtte disse menneskene. Tibet er en region/provins helt Nord-Vest i Kina, på grensa til Nepal. Til tross for at de geografisk sett ligger i Kina, er de et eget folkeslag med helt egen kultur. Tibet er kjent for å være et veldig vanskelig land å besøke. Vi møtte noen som hadde brukt 8000 NOK på fire dager. Da får du guide og blir fulgt rundt overalt. Ganske likt «turismen» i Nord-Korea.

På 1900 tallet, da de ennå hadde selvstyre, ønsket de å holde landet stengt for turisme. De var et utrolig fredelig land, nøytralt og harmonisk, og levde i stor respekt for Dalai Lama (den 14. reinkarnasjonen), som var landets leder. Etter rykter og trusler fra Kina over lengre tid (de erklærte at de skulle frigjøre Tibet), ble grensene innvadert i 1950. I 1951 nådde de hovedstaden, Lhasa. Lederen, Dalai Lama hadde flyktet over til India hvor han ønsket å komme til enighet med kommunist- Kina. Avtalen som ble til sa at Kina skulle ta seg av de utenlandske forholdene i regionen, mens Tibet skulle forsette å ha selvstyre. Det som i virkeligheten skjedde etter at avtalen var inngått, var at Kinesiske  tropper knuste nesten alle religiøse bygninger og 10 000 mennesker. De neste årene ble ytterligere hundre tusener drept, tilsammen omtrent en million innbyggere. Tibetanere ble tvunget til å ta abort, kvinner ble voldtatt, barn ble nektet å ta del i den tibetanske kulturen og mange døde i arbeidsleirer, fengsler og mange, mange gikk gjennom grusomme tortureringer.
Idag er Tibetanerne en minoritet på eget territorium.

Idag bor generasjoner av Tibetanere i Nepal. Mange er født i fjellene i Himalaya. Her lever de som flyktninger – De har ikke pass, noe som gjør at de ikke kan reise noe sted. I tillegg kan de ikke komme inn i sitt hjemland igjen ettersom grensene er stengt. Eksempler på hvordan Kina idag styrer og herjer Tibet idag er en hendelse vi ble fortalt mens vi var i LangTang-regionen i fjellene; Tibetansk nyttår er en stor feiring for Tibet og feires i dagesvis (Det var en del av denne feiringen/festivalen vi fikk være med på, som er med i filmen). Med økt turisme i regionen kommer det spesielt mange til Tibet for å være vitne til denne spesielle feiringen. Det som skjedde var at Tibet snudde ryggen til all feiring, tradisjoner og alle oppfordringer fra Kina om å ha en normal nyttårsfeiring for å tilfredsstille alle turistene som hadde ankommet Tibet. Det som hadde hendt var at Tibetanerne hadde startet en «movement» hvor de skulle sørge i løpet av typiske glade festivaler og feiringer, for å vise sin missnøye ovenfor sin situasjon under Kina. Det som da hendte var at Kina arresterte Tibetanere som nektet å feire.
Dette er supermakten Kina alle snakker om….

Bokanbefaling; Seven years in Tibet (Det er fra denne boken jeg har hentet det meste av mine kilder, bortsett fra samtaler jeg har hatt med tibetanerne selv)

 

Tibetansk familie

Tibetansk familie; Mor og bestefar

DSC09546

datter/barnebarn

DSC09581

 Øyvinds film er ferdig og den ble fantastisk! Den ble ikke mindre enn en halvtime og med ulands-nett er det umulig å få lastet opp noe med god kvalitet.
Filmen vil bli annonsert på facebook og postet på innlegget når den er klar.

Annonser

Værbitte fjes

Kategori: Nepal | 4 kommentarer » - Publiser fredag 7. mars , 2014 kl. 08:26

Etter mørkets frambrudd har ikke gatene lys lengre. Vi vandrer til hostellet vårt like ved turistområdet ved 19-tiden på kvelden og de eneste lyskildene er av kjøretøy og stearinlys fra bodene under bakkenivå som selger løk og poteter. Vi er i Kathmandu; Hovedstaden i Nepal – Et av verdens fattigste land. Det skal visst nok ha de dårligste forholdene for kvinner i hele Sør-Asia. Likevel er dette er et magisk land som ligger klemt mellom gigantene India og Kina. Landegrensen består dessuten av 10 av verdens 16 høyeste fjell.

De første dagene klarte jeg ikke ta med kameraet ut en gang. Inntrykkene ble bare rett og slett for mange og for store. Jeg tok meg sjøl i å tenke at hvis en elefant hadde vandret i turistområdet her, ville ingen ha løftet en øyelokk. Det ble satt litt på spissen, men så overveldene er det å vandre i Kathmandus gater. Luften er stinn av veistøv. Foran alle bodene kaster menn ut vann på asfalten for at støvet ikke skal kvele varene deres. Byen har en evne til å sluke det mest grunnleggende; En normal puls, et normalt åndedrett, rene klær og ikke minst et vanlig stemmeleie. Her må det konstant ropes og med halsen full av støv kan man fort få lyst å bare løpe hjem å legge seg i senga under dyna. Men så var det denne dyna da. Rommet er kaldere enn utendørs. I Kathmandu blir strømmen fordelt gjevnt utover byen , slik at alle får sine intervaller i tur og orden. Varmekilder eksisterer rett og slett ikke og å bruke stikkkontakter er som å spille lotto; Full pott er mellom strømbrudd og i riktige intervaller. Trafikken er noe av det villeste man kan forestille seg. Her blir man sneiet av speil og føtter blir til stadig overkjørt av scooterhjul. For å putte det enkelt; Det kan virke som om kjøretøyene stort sett trives i gatene som alle andre steder ville hett «GÅgater». Sjåførene foretrekker også å velge kjørefil selv (der hvor det er bredt nok til å foreta et valg) og ikke minst er alle kjørende i gågatene deltagere i et kappløp med lysets hastighet. 40 % av trafikkulykkene innvolverer gående.

Hardt  å gå fra 35 til 15 grader

Hardt å gå fra 35 til 15 grader

Vi har fått en tendens til å ta store beslutninger i løpet av kort tid, spesielt har siste tiden vært preget av impulsivitet. Det var under denne impulsiviteten at Øyvind i løpet av 10 minutter bestemte seg for å anskaffe seg en Gopro. Vi har gjort og sett utrolig mye i Kathmandu og imponerende mye har han klart å fange opp på film. Dessverre er gopro og tilhørende programmer ganske dårlige venner med Mac og Apple og dermed har han møtt mye motgang i prosessen ved å lage en liten reisefilm. Etter å ha slåsst med programmene i dagesvis fikk han endelig et resultat han var dugelig fornøyd med (men som i virkeligheten er dødskult! Spesielt med tanke på at dette er hans første prosjekt). Men med et u-landsinternett og stadige strømbrudd ble det tilnærmet lik en umulighet å få en HD-film inn på youtube. Etter å ha nedgradert filmkvaliteten og med stadige «pop-ups» som advarer om feil og mangler med filmen holder vi ennå i dette øyeblikk på med å laste den opp, i håp om å presentere noe før vi reiser i morgen tidlig. Etter dette nyinnkjøpet har jeg fått føle på friheten ved å kunne overlate visse motiver til Øyvind. Det er mye som ikke kommer fram på et fotokamera og motsatt, så om dette etterhvert fungerer vil vi kunne presentere en mye mer givende reiseblogg. Jeg har tatt utgangspunkt i filmen skulle med i dette innlegget, ved å ta mindre «informative» bilder og fokusert mer på de motivene jeg liker best. Med andre ord: Om det ikke kommer noen film i denne omgang; Dette er et innlegg med bilder av gateliv og værbitte fjes.

DSC09279


Til slutt fikk vi filmen inn. Dessverre var det ikke mulig å sitte å vente 1239 minutter på at HD-kvaliteten skulle lastes inn.
Ta på høyest mulig kvalitet på tannhjulet nede i høyre hjørne (480 p). Hvis den sees på selve bloggen, må det gjøres etter at filmen har startet.


«All religions accepted»
Vi fant en bakgate med et vennlig-innstillt skilt

DSC08742

DSC08809

DSC08791

DSC08836

DSC09009

DSC08932

DSC08955

DSC08855


Et lite planlagt tempelbesøk

I jakten på hindutempelet Dishankali, ble vi først feiltagelig sendt opp til et buddhisttempel. Hell i uhell.

DSC09069

DSC09086

DSC09088

DSC09102


Hindutempelet- Dishankali

Tempelet hvor de tilber den blodtørstige hinduguden Kali ved å slakte og ofre dyreblod

Blodofring. Like til høyre for bildet sto lange køer av folk med pynt, høner og geiter

Blodofring. Like til høyre for bildet sto lange køer av folk med pynt, høner og geiter

DSC09131

DSC09137

DSC09170

DSC09184

Etter slakteseremonien blir dyrene flådd og tilberedt til en koselig grillaften under trærne

Etter slakteseremonien blir dyrene flådd og tilberedt til en koselig grillaften under trærne

DSC09245

Kathmandus gateliv og fjes som har vært ute en vinterdag før

DSC08583

DSC08554

DSC08611

DSC08690

DSC08659

DSC08677

DSC08892

DSC08907

DSC08696

DSC08703

I morgen tidlig tar vi bussen opp til Syabrubesi; Begynnelsen på Langtang-trekken oppe i Himalaya. Vi har mange ideer til hvordan vi skal legge opp trekken, men ingenting er fastsatt. Det er naturligvis ingen dekning oppe i fjellene, så det er vanskelig å si når dere får se noe til Himalaya-innlegget! Foreløpig beregner vi ca 25 dager. «Namaste» så lenge :)

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.