Bloggnorge.com // Peise rundt i verden
Start blogg

Peise rundt i verden

Marie Kvalheim Nilsen

Kategori: India

Mor Ganga

Kategori: India | 3 kommentarer » - Publiser torsdag 7. januar , 2016 kl. 12:30

I tradisjon tro er det på tide å oppdatere litt! Jeg har vært i India i 10 dager allerede, men det har vært full rulle fra morgen til kveld. I løpet av og i etterkant av forrige tur til (eur)Asia har mitt forhold til bloggen gradvis endret seg. Jeg har ikke lengre like stort behov for å «rydde tankene» og skrive detaljerte skildringer av omgivelser og hendelser, men på etterspørsel fra familie vil jeg likevel prøve å skrive litt. Mitt forhold til hobby-fotografering har også endret seg; Jeg har blitt mye snevrere og min foto-lidenskap dreier seg nå nesten utelukkende om mennesker, særlig fra den mest ufordelaktige delen av samfunnet. Innleggene vil domineres av bilder, som i mine øyne ofte vil være langt mer skildrende enn ord.

DSC00339

IMG_7080

DSC01136

DSC01133

DSC01178

Ettersom jeg hovedsaklig skriver denne bloggen for meg selv og mine nærmeste, kommer jeg ikke til å forklare noe særlig omkring omstendighetene rundt turen. Men årsaken til at jeg nå befinner meg i India, er fordi mitt andre semester på universitetet begynner med et feltarbeid i Sri Lanka og jeg og Ina Marie Sigurdsen bestemte oss for å utnytte sjansen til å reise, når vi likevel måtte betale oss ned til Asia.

12528163_10153205713925723_180661738_n (1)

12507056_10153204282160723_1909504376_n

 

12483509_10153205712540723_1112052785_n

12483489_10153205714535723_412546804_n

12539988_10153205709895723_47287305_n

12498552_10153205709500723_1963151604_n

Taj Mahal i Agra er regnet som verdens flotteste byggverk. Det ble bygget på 1600-tallet til minne om mogulens avdøde kone. Over 20 000 arbeidere ble hentet inn og bygget sto ferdig i løpet av i overkant 20 år. Til tross for en skare av turister og pågående restaureringsarbeid, gar Taj Mahal et overveldende inntrykk. Det enorme byggverket er i massiv marmor og utskjæringene er fantastisk intrikate. Veggene både på innsiden og utsiden er dekorert med sammenhengende blomsterborder, hvor hver og en blomst er satt sammen av mange ulike komponenter i stein, hver med sin naturlige farge. Perfeksjonismen bak alle detaljene er ulikt alt annet jeg har sett, og det mest fornuftige ville være å fornekte at et slik mesterverk var mulig for 400 år siden.

IMG_7102
Seansen for å komme inn på området var veldig segregerende; Egen kø for utlendinger – som i realiteten ikke var noen kø, fordi de fleste turistene var indere. Med andre ord gikk vår kø som en gapende åre tvers gjennom de som allerede hadde stått lenge og ventet i solsteiken. Klisjeaktig meldte behovet seg for å titte skamfullt ned i bakken helt til vi var inne. Den åpenbare nedprioriteringen av de innfødte var pinelig.

IMG_7086

IMG_7088

IMG_7095

IMG_7106

I flere år har jeg drømt om å besøke Varanasi i Nord-Øst-India og byen var alt det jeg trodde den vil være, bare gange to. Varanasi (og Ganges) er for hinduismen det Mekka er for islam. Ved å dø i Varanasi tror hinduistene at de vil bryte sirkelen av gjenfødelse og gå direkte til Nirvana. Dette gir byen et utrolig spesielt preg – på godt og vondt. Man kommer voldsomt tett på død og liv og for en tilbakeholden europeer med et distansert forhold til død og en følsom nese bød byen på inntrykk som var relativt tungt fordøyelige. Utvilsomt topp 10 av alle byer jeg har vært i.

DSC01295

DSC00601

DSC00365

DSC00756

DSC01013

DSC01065

DSC01312

DSC01151

DSC00250

Selv om kastesystemet for lengst er erklært ulovlig, lever det mange steder i beste velgående. Ved kremasjon blir forskjellene veldig fremtredende! Man kunne sannsynlig vis bodd i Varanasi resten av sitt liv uten å forstå seremonien, men enkelte ting klarte vi å fange opp. Noe av det mest åpenbare er at penger og velstand spiller en stor rolle. Rikdom innebærer godt treverk til kremasjon (sandal-wood), parfymering, blomsterkranser, stor omgangskrets og egne arbeidere (de urørbare-laveste kasten) som vil utføre seremonien for deg. Ikke minst vil man ha råd til nok ved, slik at hele liket rekker å brenne opp + at man får en god plassering på ghatsene (trappesatsene ned til Ganges).

DSC01316

 

DSC00556

Seremoniene skjedde i full offentlighet, uten noen form for avgrensing eller begrenset adgang. Kremasjonene varte hele døgnet og det brant alltid flere bål om gangen. Noen av bålene var forlatt og tilbake lå bare en haug med glødende aske, men hele tiden kom det nye lik  gyngende på hjemmesnekrede bårer. De ble båret gjennom de trange gatene i sentrum mens de koret samstemte mantraer. Helt eller delvis tildekket ble likene pakket inn i store «sangthansbål» og det ble jobbet iherdig med å få kroppene til å ta ordentlig fyr. Dette viste seg å være en avgjørende og stressende affære fordi veden er dyr og det vil være dårlig karma og måtte sende levningene ned Ganges med intakte kroppsdeler. Disse tradisjonene blir særlig spesielle med tanke på at Ganges også er den primære kilden til klesvask, tannpuss, kroppshygiene, meditasjon, gymnastikk og kortspill.

DSC00306

DSC00311

DSC00289

DSC00261

DSC01291

DSC00928

DSC00927

DSC00536

DSC00622

DSC00953

DSC00940

DSC00654
Til tross for det absurde ved faktisk og stå så nærme bålene at vi måtte rygge pga varmen og det faktum at hår og klær ble fullt av menenske-aske, var noe av det mest bissarre og være tilskuer til alt som hendte rundt seremoniene. Midt blant eldoradoet av døde menneskekropper var det vannbøfler som spaserte rolig rundt, geiter som gresset, hunder som koste seg i de varme askehaugene, kyr som drakk fra Ganges og barn som fløy drager -akkurat som om likene de balanserte mellom var sølevann som burde unngås.  Ingen svartkledde, ingen gråt, ingen taler. Noe som virker naturlig når man innser at de faktisk feirer at nettopp deres onkel eller bestemor fikk sovne inn i det alle helligste: Varanasi, ved mor Ganga.

DSC01233

DSC01089

Vi tok et 15 timers nattog tilbake til Delhi og har et par dager igjen her. Selv om jeg likte Varanasi bedre, gir Delhi et umettelig behov av å se mer. Kontrastene er så skarpe at man bokstavelig talt kan stå med den ene foten i overveldende rikdom og den andre i dyp fattigdom. Dette er andre gangen jeg er i India og jo mer jeg ser desto mer innser jeg at det er som å tisse i havet. Det er absurd, men India gir meg følelsen av å komme hjem. Det blir garantert flere turer hit. Sannsynlig vis da med min bedre halvpart som også har forelsket seg i dette enorme landet.

 

Annonser

Afrika neste

Kategori: India | 1 kommentar » - Publiser onsdag 21. mai , 2014 kl. 17:50

De siste 10 dagene har vi tilbragt https://www.acheterviagrafr24.com/viagra-pas-cher/ på kysten av Bengal-bukta, i den tidligere franske kolonien Pondycherry (Puducherry) og i Chennai (Madras). Men etter et halvt år i Asia er det nå på tide å forlate kontinentet. Vi runder likevel ikke av riktig ennå. Neste stopp er Marokko!

Etter 7 trofaste måneder har kameraet sagt takk og farvell. I hvertfall er den i veldig redusert tilstand. Skjermen har gått svart og har ført til at jeg enten har fotografert i blinde eller har latt kameraet ligge. Brukte en halv dag på å finne en serviceforhandler, men da vi endelig fant den riktige fungerte det plutselig som aldri før. Ettersom alt så ut til å være i skjønneste orden, var det naturligvis ikke noe de kunne gjøre.

Har dessverre mistet mange gode motiver, men satser på å komme sterkere tilbake i Marokko, etter å ha oppsøkt en ny Sony-forhandler.
For denne gang blir dette den siste bildeserien fra det fjerne Østen

Eneste bildet jeg knipset fra Pondycherry. Et marked fullt av krims krams og ubrukelige, uidentifiserbare gjenstander. Slik vi liker det.

DSC00361

DSC00373

Bussen til Chennai. Buss i ekte Indisk stil; ingen vinduer, bare fengselsceller med seter i. Her sitter vi med våre 40 kg på fanget.

Bussen til Chennai. Buss i ekte Indisk stil; ingen vinduer, bare fengselsceller med seter i. Her sitter vi med våre https://www.acheterviagrafr24.com/prix-du-viagra/ 40 kg på fanget.


Verdens nest lengste strand: Marina Beach i Chennai

DSC00399

DSC00405

DSC00422

DSC00438

DSC00469

DSC00481

DSC00490

DSC00513

DSC00521

Bildet under ble tatt som dokumentasjon. Indere generelt har en ganske spesiell kroppsfassong. Alle går rundt med en pondus og har framoverbøyde skuldre med dårlig holdning. Noe som indikerer at de aldri har sett innsiden av et treningsstudio. F.eks hvis rulletrappa stanser – på vei nedover, så https://www.viagrasansordonnancefr.com/viagra-generique/ danner det seg lange køer av mennesker som venter på at den skal settes igang igjen. Er hysterisk morsomt å være vitne til. Ihvertfall, tilbake til bildet:  Når man har lite benmuskulatur  går man automatisk med utovervridde føtter.

DSC00504

En annen funfact. Når man oppholder seg i byer som holder 45 grader i dagslys og har en normal svetteproduksjon, vil man en eller annen dag våkne opp med en anelse lammelse i fjeset. Øyelokkets reaksjon på for mye svette.

DSC00390

Markeds-/byliv. Salg av tyvegods og annet krims kjøpt i korrupsjonens navn fra tollvesenet.

DSC00545

DSC00572

DSC00606

DSC00569

DSC00688

Økonomiske som vi er, besluttet vi å starte vår 45 timers lange reise til Marrakech ved  å tilbringe natten på en flyplass-benk.
De første 5 timene startet utmerket ved å bli forvist til å ligge under åpen himmel på en gressplen full av virile rotter med imponerende forplantningsevner. 
Mitt såvidt påbegynte jetlag kan ha påvirket teksten

Annonser

lyshårede aliens

Kategori: India | 3 kommentarer » - Publiser torsdag 15. mai , 2014 kl. 06:01

Hittil har India egentlig vært mye mindre mas og kjas enn forventet. Vi er utvilsomt i en av Indias roligste delstater, og sammen med den intense heten og kravet om  gå relativt tildekket, passer det oss egentlig helt fint å oppleve denne siden av landet akkurat nå. Likevel merket vi en betydelig forskjell da vi kom ned til ytterste tippen av dette enorme landet; Inn i delstaden Tamil Nadu i byen Kanyakumari. Dette er et av Indias mest folkerike stater og er ikke fullt like økonomisk priviligerte som Sør-Vest kysten.

Det var litt som da vi krysset grensen mellom Thailand og Kambodsja. Stemningen, atmosfæren, folkene – alt endrer seg brått innen noen kilometers avstand. Den ene dagen hadde vi gått rundt å kikket litt hver for oss, noe som faktisk skulle vise seg å være en slitsom affære. Jeg gikk nedover mot havgapet hvor det alltid er fullt av liv. Det er ikke så merkelig at man blir lagt merke til i en by hvor man ennå har til gode å se andre ikke-indere, men det er umulig å forklare til hvilken grad dette gjelder. Som europeer er deres stirrekultur noe man skulle trodd tilhørte en annen planet. Hvis man tar noen i å stirre på seg, er det ikke snakk om å se bort. De stirrer rett inn i øynene dine (eller andre interessante kroppsdeler) som om de skulle analysere en kunstutstilling. Denne stirreleken er ofte noe sosialt anliggende hvor man i gjenger på 5-10 personer stiller seg opp 1,5 meter fra en stakkar gringo, peker deg rett opp i fjeset, snur seg til de andre for å påpeke noe for så å bryte ut i en felles latterkule. De aller modigste (mange modige indere i tamil Nadu) spør om en fotosession hvor de stiller opp et barn, barnebarn, oldebarn, tante, onkel og kamerat i tur og orden for å foreviggjøre at nettopp deres bekjente ble forbipassert av en «ailien» med lys hud og hår.

Det var denne dagen da jeg ruslet alene at den ufrivillige oppmerksomheten, stirreleken og fotoshootene tok helt av. Jeg besluttet at jeg måtte gå til anskaffelse av en sari, for å blende inn så mye som mulig. Etter at selgeren hadde tapetsert gulvet med sarier jeg kunne velge mellom, spurte jeg om det var noen som kunne lære meg å ta den på. Han dro meg med til nabosjappa der to andre kvinnelige selgere kniste og dro meg in på et bakrom uten lys. Her ble vi stående i 20 minutter mens jeg ble tapetsert inn i dette lekre stoffet. De diskuterte heftig seg imellom og var tydeligvis ikke enige om hvordan det skulle gjøres. Litt fortvilet over at jeg nå måtte gå å betale for et plagg jeg aldri ville kunne kle meg i igjen, bestemte jeg at neste stopp måtte bli skredderen.
Ute på gata igjen fikk jeg flere blikk enn noen gang. Jeg følte meg mumifisert i dette alt for store stoffet og kunne knapt bevege meg frammover. Svetten rant, underskjørtet var så svett at jeg ikke kunne tråkke lengre enn 15 cm om gangen og folk stirret og knipset bilder som aldri før. Jeg hadde virkelig nådd kvoten for dagens frustrasjonsmomenter og nærmest hikstet meg bortover gaten.

Etter å ha blitt sendt i ca fem forskjellige retninger til nærmeste skredder, fant jeg endelig to eldre menn utenfor et lite skur som påsto at de var skreddere. Arbeidsrommet var ikke større en 2,5 kvadrat og var nærmest uten belysning. Etter å ha svart nei til choli (underbluse til sari) ca 8 ganger og desperat prøvd å vise til at jeg ville ha sarien min sydd slik at jeg kunne kle den på meg selv, virket det til slutt som om han forsto. Jeg satte meg til rette på et bord og småpratet med skredderne og barnebarn som skulle vise seg å være fantastisk koselige. Da det endelig ble tur til å prøve den nye bekledningen var den blitt omvandlet til et skjørt. Et skjørt jeg garantert ville blitt balldronning i…. i 6. klassen. Jeg nikket og smilte og betalte de 15 kronene han ville ha for å ha «fikset» sarien og sydd sekken min. Ute på gatenivå igjen var stegene litt lettere, rett og slett med tanke på at sarien var blitt ruinert og ikke sto til å redde.

Kanyakumari hadde mye flott å by på og dagene ble stort sett tilbragt nede med havet hvor det Arabiske hav, Indiahavet og Bengalbukta møtes. Her kommer en bildeserie fra daglilivet i denne byen.

Skredderskuret

Skredderskuret

Skredder 2

Skredder 2

Sarien går under "kniven"

Sarien går under «kniven»

Barnebarn

Barnebarn

DSC04079

DSC04106

DSC04093

DSC04181

DSC04186

DSC04137

DSC00352

DSC04113

DSC00005

DSC04167

DSC04162

DSC04150

zxcvbnjkløæ

DSC00285

DSC00307

xghjkl

DSC00308

DSC00317

DSC00290

DSC00325

DSC00010

DSC00055

DSC00021

DSC00015

DSC00222

DSC00088

DSC00277

DSC00339

DSC00151

Annonser

Grønnere gress på andre siden

Kategori: India | 3 kommentarer » - Publiser mandag 12. mai , 2014 kl. 10:43

I Munnar er gresset faktisk grønnere enn noe annet sted jeg tidligere har sett. Denne lille byen ligger på en «hillstation» 1600 moh, og hadde en helt nydelig avkjølendee temperatur. På 1800-tallet oppdaget innbyggerne at teplantasjer var det ideelle å gro i området og har sørget for at Munnar har noen utenomjordisk vakre omgivelser. Til tross for at det herjet et uvanlig regn over Kerala i dagene vi tilbragte her, fikk vi heldigvis med oss noe av det.

DSC03418

DSC03401

DSC03536

DSC03506

DSC03441

DSC03452

DSC03810

DSC03781

DSC03802

De store bladene er svart te (20 NOK / KG) og de små bladene er grønn te (50 NOK / KG)

De store bladene er svart te (20 NOK / KG) og de små bladene er grønn te (50 NOK / KG)

DSC03949

Zxcvbjkml,.ø-

DSC03996

DSC03943

DSC03929

DSC04038

DSC04039

DSC03932

DSC03984

DSC03475

DSC03643

DSC03875

DSC03610

DSC03385

DSC03498

DSC03632

DSC03576

DSC03702

En familie på tur i Munnars ødemark. T.o.m her opptrår de som om vi skulle hatt med oss en cirkuselefant. Enormt "populære"

En familie på tur i Munnars ødemark. Jeg prøvde diskret å ta et familiebilde når de poserte for sin egen fotograf. Men t.o.m her opptråtte de som om vi skulle hatt med oss en cirkuselefant. Først skulle Øyvind være med på fotografiet, så ble vi stilt opp med deres gråtende barn i fanget og skulle knipses fra alle vinkler. Øyvind: «Æ ser jo ut som en forvokst melkeklump»

DSC03853

DSC04050

DSC03380

DSC03718

asdyuiopåæ

Vi har duret videre og befinner oss nå på tuppen av India; Kanyakumari

Hvit tiger

Kategori: India | 2 kommentarer » - Publiser onsdag 7. mai , 2014 kl. 05:19

I tillegg til at blogginnlegget inneholder et bilde av en av de sjeldne, hvite tigerne (den siste ville ble sett og skutt i 1958), er det også tittelen på en bok av den indiske forfatteren Aravind Adigas. Han skriver humoristisk om all den absurde korrupsjonen i India. Anbefales.

En av de siste dagene i Bangalore dro vi til en nasjonalpark. Til tross for bjørner, tigre og elefanter i nasjonalparken var noe av det mest underholdende å studere apene som sprang villt omkring og gjorde ap med apene som var bak lås og slå i selve dyreparken. Vi brukte også mye tid inne i sommerfuglparken. Alle de foreviggjorte apene var ville.

DSC02192 DSC02268 DSC02344 DSC02271 DSC02314

DSC02324

DSC02297

DSC02364

DSC02444

DSC02480

DSC02515

DSC02525

DSC02633

DSC02552

DSC02610

DSC02655

DSC02686

Til Ottar: Jeg vet du legger skylden på meg for at din kjære lillebror har blitt ITboy_92, men denne shortsen stjal han faktisk fra meg etter at jeg hadde kjøpt den til meg selv. Bare så det er sagt :)

Til Ottar: Jeg vet du legger skylden på meg for at din kjære lillebror har blitt ITboy_92, men denne shortsen stjal han faktisk fra meg etter at jeg hadde kjøpt den til meg selv. Bare så det er sagt :)

Hvit tiger

Hvit tiger

DSC02696

DSC02736

DSC02918

DSC02709

DSC02782

DSC02772

DSC02941

DSC02926

DSC02922

DSC02963

For litt over en uke siden var det på tide å «abdisere» fra vårt opphold i slottet Mass Recidency i Bangalore og ta nattbussen sørover inn i staten Kerala. Vi nådde byen Kochi tidlig på morgenen og hadde i all hast bestilt noen netter på et hostell. Det skulle vise seg at hostellet lå i svært landlige og isolerte omgivelser. Bak hostellet var det masse elvekanaler med mye liv og 15 meter foran hostellet strakte det Arabiske hav seg helt inn i horisonten. Dagene gikk med til å drive dank; Lese bøker, spille poker, studere krabbe-og maur kolonier, se Michal Pailins BBC-dokumentarer og cruise rundt på scooteren over broer, øyer og elvekanaler.

DSC03002

DSC03197

DSC03179

DSC03186

DSC03146

DSC02973

DSC02985

DSC03092

DSC03104

DSC03166

DSC02988

DSC03021

DSC03204

DSC03241

DSC03018

DSC03276

DSC03301

DSC03312

DSC03233

DSC03245

DSC03250

DSC03274

DSC03258

DSC03329

DSC03153

Vi befinner oss nå på en «hillstation» med navn Munnar på innlandet i Kerala, India. Et google-søk vil fort forklare hvorfor vi befinner oss akkkurat her.

prewedding and wedding – Indian style

Kategori: India | 2 kommentarer » - Publiser tirsdag 29. april , 2014 kl. 13:05

I decided to write this post in english due to our new friends who we got to know through these events. Though i don´t plan to write a long post, since my last one described wedding-preperations, traditions and so forth. In additions, the pictures speaks for themselves.

DSC01709

Previously in India, the pre-wedding festivities could last for at least a week straight, but nowadays it´s more common with two or three days. We were invited both on friday (pre-wedding) and on saturday – the weddingday. It was purely amazing.

Our new friends

Our new friends

At friday evening we dressed up a bit and got picked up by a taxi. We were dropped off at Shakir´s (the groom)  house which seriously looked like a villa on Manhatten at Christmas eve. We https://www.acheterviagrafr24.com/prix-viagra/ were not any less impressed once we got inside.  The house was huge and jasmine flower-decorations were all over the walls. This would become an incredibly entertaining night. First the groom got teased by family and friends on the bride´s side. They lined up and attacked him with something which looked like flour. The male-guest who were the next to get married also got his fair share of «flour shower».

DSC01737

DSC01731

DSC01759

DSC01866

DSC01645

After meeting loads of amusing family-members, friends and being served refreshments with juice and indian sweets there was time for dancing. The elderly friendly dragged us on to the floor and sat down to watch us humiliate ourselves. We danced like lunatics, desperately trying to imitate those bollywood-moves the wedding guests obviously had seen a million times before. It was hilarious!

DSC01673

Someone rather sat on the side

Someone rather sat on the side ;)

DSC01572

DSC01599

DSC01552

DSC01476

DSC01569

After a while on the dancefloor, the sweat turned into small rivers and luckily it was time for dinner. We were actually held back for a while because we were to sit at the grooms table and being served special dishes. It was pretty crazy. Imagine a Norwegian wedding where some new friends ,they´ve known for six days, were to be placed next to the groom with his parents and siblings. I became speechless and sat down mute, wondering if this were an invitation we were supposed to kindly turn down. In their mind it seemed like the most obvious thing, that their foreign friends – random guests at their guesthouse, clearly should sit at the main table, eating special dishes with the closest family. The food was out of this world.

DSC01662

BBQ

BBQ

DSC01717

DSC01687

DSC01691

After dessert, a lot of chatting and a small photoshoot with proffesional photographers, we got into Sid´s (the grooms brother) car and drove to the weddinghall where the bride was awaiting. The groom and the bride had not seen each other for a week and were not to see each other before saturday. Therefore Shakir stayed back in his house while the rest of us went to meet the bride. At the hall us girls from the grooms side lined up to give the bride her share of «teasing». Everyone were to give her two splashes of perfume and literally feed her with sweets. In Indian weddings the bride plays an act all through the seremonies. She is supposed to be shy, innocent and quiet but sweet. She played the role very well. What a sweet girl!

Not my picture

Not my picture

DSC01769

DSC01798

DSC01761

On saturday we woke up, ate breakfast and got the weddingpresent ready. All the foreigners pitched in on a gift and it ended up being pretty cool. One kilo of Indian assorted sweets, chocolate from Texas, a bunch of fresh flower-decorations and a travelbook with a post-it note were we annonunced ourselves as hosts if they ever turned up in our cities. Me and Anna from from Texas went to get some free makeup at the mall and when we came back, Mumta (the neighbour) came over to give https://www.acheterviagrafr24.com/achat-viagra-en-ligne-belgique/ us some desperately needed help with our sari´s. We ended up feeling like princesses and with the three princes in kurtas we climbed in to our prepaid taxi like royals.

Not my picture

Not my picture

Not my picture

Not my picture

DSC01849

DSC01774

The boys with the gift

The boys with the gift

DSC02150

DSC02183

DSC01861

First we came to the house which was even more decorated than last night. There was a small ceremony, some refreshments and mingling before we headed to the weddinghall. Males and females, groom and bride were separated on each side of a wall. We were only allowed to see the bride, who by the way was decorated from top to toe. She drowned in flowers and gold and wore some amazing fabrics,  barely visible under all the decorations. The couple to come were asked if they wanted the be man and wife – and not until they confirmed, the wall was taken down and we could all mingle again. The funniest part was when Shakir lifted his bride and escaped down the red carpet like a kidnapper.

Refreshment

Refreshment

DSC01763

DSC01882

Beautiful

Beautiful

DSC01985

DSC02019

DSC02017

DSC02061

Had to test out the thrones

Had to test out the thrones

DSC01971

DSC01973

DSC01974

P4260064

A real princess

A real princess

P4260053

After a lot of chatting and photos it was time for food. We were served delicious meals of chicken and mutton, and for dessert we got ice cream with toppings and paan. And after loads of more chatting and mingling we again headed for the road to return to the house. First we got to see the bedroom which was decorated super-romantically after tradition. The room was also filled with weddinggifts. Gifts are mainly for the bride and the reason for that is to make it easier for her to move in to a house and start a new life. She received loads of clothes and shoes and they even got new toothbrushes and toothpaste. In addition they received a microwave oven,  TV, washingmachine and so forth.

DSC01958

Not my picture

Not my picture

Later there was one amusing tradition after the other. They popped a non-alcoholic applechampagne which sirculated among all the guests. Suddenly the light went on and off and each time it got pitch dark the crowd screamed hysterically in true Indian style. It was pretty amusing but i still dont know if the blackouts were on purpose or not.  Afterwards someone brought a big bowl of red liquid in to the livingroom and the groom and bride started fighting over it. There was a coin hidden in the liquid and they both tried to find it while the mother in law were trying to prevent them from getting it. We probably sounded like a superbowl cheering-crowd and the bride finally got the hand on it. After tradition the groom had to dig deep into his pocket and pay whichever amount the crowd loudly disagreed and finally agreed on.

DSC02095

DSC02126

DSC02133

DSC02087

DSC02079

DSC01747

DSC02053

DSC02122

DSC02160

Not my picture

Not my picture

After many more blackouts and  traditional happenings we went upstairs and gathered outside the bedroom. Now the night was coming to an end, but first the groom had to bargain himself into his own bedroom. This was even wilder. The light went on and of and the crowd was screaming and yelling hysterically to figure out the right price before they could let the couple into their room. This went on and on and was pretty funny to watch from the sideline. When they finally agreed the couple went inside, followed by the hysterical crowd who casually sat down chatting on their bed. After some time the couple probably sent them out, locked the door and everyone happily went home after an amazing night.

DSC02144

DSC02148

I feel the urge to give Sid and Shakir our greatest gratitude for giving us this unique insight in their culture. Not just the wedding but for in general making us feel like royals every day and for giving us the the most interesting and terrific experience of Bangalore.

in love with love

Kategori: India | 2 kommentarer » - Publiser fredag 25. april , 2014 kl. 06:19

India er virkelig «in love with love». Vi har lært så utrolig mye om dette vannvittige landet bare i løpet av siste uke. Det har tatt oss med storm og jeg har utrolig mye på hjertet som jeg vil dele. Akkurat nå har jeg ikke tid til å skrive avhandlinger da vi skal i første bryllupsseremoni om 1,5 time.  Men vil skrive noen setninger om den kjærligheten dette landet har for kjærlighet.

Nå som vi begynner å komme inn i Bollywood-kunnskapen, ser vi enorm stor forskjell på Nord- og Sør-India. Den nordlige delen er mer konservativ og velkledd, mens bollywood-filmene fra Sørdelen er utrolig seksualiserte. Her dyrkes kjærlighet og sex på en måte som er minst like drøy som det drøyeste du finner på MTV. De idealiserer også den samme kroppen og skjønnheten som i den vestlige verden. Bollywood generelt blir bare mer og mer underholdende jo mer vi lærer. Å sammenligne Bollywood med Hollywood er som å sammenligne nyttårsaften med og uten nyttårsraketter.

For å gå over til noe helt annet som virkelig ga oss hakeslepp-bokstavelig talt. Jeg satt å måpte da vi ble fortalt hvor mye et indisk bryllup koster. Foreldre sparer til bryllupet helt fra barna er små. Ikke i noen kastesystemer eller samfunnsklasser er det noen som nøyer seg med noe middelmådig. Her er det om å gjøre å ha mest mat, finest klær, penest brudepar, flotteste gjester, mest utrolig dekoreringer, det beste orkesteret, de kuleste dansemovene. Vi tar utgangspunkt i bryllupet vi skal i i morgen. Ikveld er det en liten seremoni i huset til brudgommen. Bare ca 200 gjester…. Imorgen har de leid en enorm hall som skal fylles av tre bryllup samtidig. Ca 1000 (t.u.s.e.n) gjester i hvert bryllup. Dette er et litt over middelklasse-bryllup og prislappen ligger på ca 150 000 NOK. De som sitter å syr den gensern du har på deg tjener 250 kroner i måneden. I gaver blir det gitt biler, eiendommer og hus. En storslagenhet vi aldri har hørt om, og som nesten er skummelt å ta del i. Men det mest overveldende har jeg ennå til gode å fortelle om. Bruden bærer gull til en verdi av 350 000 NOK. Etter at jeg hadde samlet meg sammen og fått haka opp til normalt nivå igjen brøt jeg ut med hvorfor ikke bruden blir kidnappet. Det hadde de egentlig ikke noe godt svar på. Når det kommer til den vannvittige mengden gull, er dette en slags innvestering. Hvis de skulle trenge å finansiere noe har de en forsikring i gullet. Hvis mannen går fra kvinnen får kvinnen alt gullet. I motsatt tilfelle blir det delt på begge.

Mange lurer sikkert på om arrangerte bryllup, kvinnens rolle i bestemmelser osv. India er idag verdens største demokrati og vokser i en usansynlig hastighet (ca 9% BNP-økning årlig).  Utviklingen går så fort at landet spås å ha en utrolig økonomi iløpet av de neste årene. Side om side med flere utdannede, økonomisk vekst og mindre korrupsjon blir rettighetene mellom mann og kvinne også forbedret. Arrangerte bryllup er fremdeles vanlig – t.o.m i storbyen, men de fleste har gått over til det som idag kalles «love arranged». Det innebærer at brudeparet velger hverandre utifra affeksjon med en godkjennelse fra foreldre på begge sider. Kvinners rettigheter i India har på flere områder nesten gått for langt, hvis det er lov å si. For å ta et kort eksempel: Ved en kollisjon vil mannen alltid få skylda.

Landsbydga og de mindre utviklede delen av India kan derimot og dessverre ikke sammenlignes med forholdene i storbyene. De er også under utvikling og endring, men går langt saktere frammover. Her råder de typiske arrangerte bryllupene hvor kvinnen ikke har stort hun skulle sagt. Ofte blir dette sett litt skjevt på, for i flere tilfeller har heller ikke mannens stemme særlig betydning. Foreldrene er de som ofte har siste ordet i saken. Noe av det vanskeligste med ekteskap etter de gamle tradisjonene er at kvinnens familie står for mye høyere utgifter enn mannens familie. For å gifte bort en datter må det betales en medgift til brudgommens familie. I tillegg er det vanlig at datterens foreldre må betale for diverse gaver til den kommende svigersønnen. Dette endere ofte opp med at datterens foreldre havner i en svært uheldig økonomisk situasjon hvor de i tiår blir gjeldsslaver for pengeutlånere. (Filmanmeldelse: Gulabi Gang)

Jeg kunne skrevet mye mer, men nå må vi ordne oss klare. Vi ble virkelig revet med av  alt bryllupshysteriet, så
de siste dagene har gått med til å springe mellom butikker og skreddere. Her er en liten bildeserie fra våre hektiske forberedelser.

DSC01244

DSC01241

nødvendig matpause

nødvendig matpause

DSC01251

DSC01258

DSC01276

DSC01290

DSC01293

11 ting som har endret seg

Kategori: India | 4 kommentarer » - Publiser mandag 21. april , 2014 kl. 15:24

Etter å ha leid scooter i Goa og kruset litt rundt noen dager bestemte vi oss for at det var tid for storbyliv. Vi tok nattbussen innover i landet til Bangalore (ca 4 mill. innbyggere) og ankom byen på morgenen. All creds til hostellet, Mass Recidency,  og de to brødrene som driver det for at denne byen ga et fantastisk førsteinntrykk. Vi har fått så utrolig god innføring i India og hatt fantastisk givende, timeslange samtaler og diskusjoner. Hver morgen har vi fått servert nydelig indisk frokost og første dagen fikk vi en fem timers guidet tur i nabolaget. Alt inkludert i prisen for et kjempeflott rom. Hittil har vi virkelig likt Bangalore. Det er en en så sjelden ting som en rolig storby i India. Trafikken er mye bedre enn Kathmandu og den har utrolig mye spennende å by på. Hittil har dagene stort sett gått med til dypere konversasjon om Indias politikk og økonomi, så vi vi har ennå mye uoppdaget.
I løpet av de 20 første minuttene med samtale med en av brødrene ble vi forresten bedt i bryllupet hans på lørdag. INDISK BRYLLUP! :D

Etter å ha vært på reise i seks måneder og seks dager er det på tide med en liten oppsummering.
11 ting som har endret seg

#1 Vi har begynt å foretrekke å sitte på gulvet å spise framfor på stoler. Når vi finner kafeer med gulvplasser må vi nesten alltid stikke nesen innom.

#2 Jeg har begynt å foretrekke «squat-toaletter» framfor de vestlige. For de som ikke vet hva dette er; Hull i bakken hvor man gjør sitt fornødne. Mye mer hygienisk å stå.

#3 Sminke er blitt noe forhistorisk som kun tas i bruk i eksepsjonelle anledninger…. F.eks i et INDISK BRYLLUP :D

#4 Dopapir er fryktelig ubehagelig å kaste i doen.

#5 Hvis noen tar en forbikjøring eller runder en sving uten å tute blir vi sinte. Hvordan skal vi liksom vite at noen plutselig velger å kjøre forbi to stakkare på scooter. Blinking er ingen vits, her går all trafikk-kommunikasjon gjennom ulike melodier og rytmer fra bilhornet.

#6 Bøker er noe vi til en hver tid bærer på minst 10 stykker av. I skrivende stund har vi ca 14.

#7 Å betale 14 kroner for en taxitur er blitt helt uhørt. 11 kroner derimot, går helt fint. Kan ikke gi seg før man hegler ned minst 3 kroner.

#8 29 grader er en kjølig dag og krever genser.

#9 Øyvind er like brun som bollywood-inderne. Det er revolusjonert. Og hvis det ikke hadde vært for mitt blonde hår, kunne jeg lett gått i «inder-køa» på immigrasjonen.

#10 Mobiler er stort sett en totalt unødvendig gadget – Kun brukt ved nødsituasjoner.

#11 Planlegging er ingen vits. Ingenting blir som vi hadde tenkt likevel. I løpet av kun en time er vi innom 5 ulike land som potensielle reisemål.


Her kommer en liten bildeserie fra vår første dag i Bangalore

Bangalore

Bangalore

DSC01151

DSC01199

DSC01146

DSC01157

DSC01161

DSC01189

DSC01177

DSC01191

DSC01184

DSC01187

DSC01180

DSC01210

DSC01204

DSC01170

Ikke en fullkommen "Asian-style" uten peacetegn

Ikke en fullkommen «Asian-style» uten peacetegn

DSC01215

Jainisme-tempel. Tilhengerne er imot all vold mot alt levelig. De spiser ikke en gang løk.

Jainisme-tempel. Tilhengerne er imot all vold mot alt levelig. De spiser ikke en https://www.acheterviagrafr24.com/achat-viagra/ gang løk.

DSC01219

DSC01220

DSC01232

DSC01234

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.