Bloggnorge.com // Peise rundt i verden
Start blogg

Peise rundt i verden

Marie Kvalheim Nilsen

Kategori: Bolivia

Mini-Rio

Kategori: Bolivia | 0 kommentarer » - Publiser lørdag 25. februar , 2012 kl. 01:20

Karnevalet i Oruro e Bolivias svar på det verdensberømte karnevalet i Rio De Janeiro! Oruros karneval sees faktisk på som et av Sør-Amerikas viktigste, kulturelle arrangement! Det va veldig underholdanes å se på alle de ulike gruppan med ulik dans og kostyme. Kostyman var forresten helt fantastisk! Det var smilemunnen!  Surmunnen var at dansetrinnan ikke var like gjennomført (synkronisert) som kostyman! Men det skal også sies at vi var nødt å dra før de aller beste dukka opp, pga regn (farlig å kjøre tilbake med bussen på våt vei i følge sjåfføren).

Annonser

Dødsveien

Kategori: Bolivia | 0 kommentarer » - Publiser fredag 24. februar , 2012 kl. 23:39

Vi hadde helt latterkrampe da vi i ettertid fikk sett på filmen. Alle greie sæ helt fint gjennom vannet.. før æ og Lone kommer. Lone trør nedi med begge joggeskoan x ant. ganga mens æ endte uti grøfta. Haha!

Vi bestemte oss for å sykle ned den såkalte «dødsveien» på vårt besøk i La Paz. Veien e nesten 7 mil lang og lede fra La Paz og ned til utkanten av Amazonas; Coroico. I 1995 erklærte et amerikansk selskap at det her var verdens farligste vei! Konklusjonen va basert på antall fatale ulykker pr. kilometer. Vi hadde nok med å fokusere på å holde oss på veien, så egne bilda ble mangelvare! Guiden, derimot, va ivrig på å ta bilda som ble med i prispakken da vi bestilte turen. Desverre va han, som veldig mange andre, heftig tilhenger av å kutte arma og bein, og ikke fullt like tilhenger av rette horisonta, men etter litt redigering e det mulig å skimte motivet i bildet ;)

(eget bilde)

Veien e fremdeles traffikkert i begge retninge, men betydelig mindre enn den gang ettersom det er kommet en ny og bedre vei. Dødstallan idag er mange og usikre, men noen hevder opp til 200 – 300 dødsfall pr år. Veien har en egen, lokal regel ang. trafikk som krever motsatt kjørefelt – ventrekjøring m.a.o. Grunnen er at bila som kjører oppover fjellsiden, som oftest er lastet med varer og derfor får de indre fil i steden for ytre.

 

Har tidligere hatt en sykkeltur i fjellet og likte det veldig godt, dødsveien va ingen unntak. Alle kom trygt fram til mål, selv om æ presterte å tryne av sykkelen en gang da æ hadde for stor fart i en sving. Ramla heldigvis innover i veikanten, vrikka ankelen litt – men ingen større skade! :) Det må likevel bekreftes at æ har full forståelse for at dødsulykke skjer. Noen steda va ikke veien breiere enn 3 meter og de værste stupan ved veikanten målte 300 meter.

Annonser

Andre omgang

Kategori: Bolivia | 0 kommentarer » - Publiser fredag 24. februar , 2012 kl. 22:28

Det e klart at Lone, Marthe og Julie også hadde lyst å se saltflata i Uyuni, og ettersom vi fikk et solid avslag heiv æ mæ med til tross for at æ allerede hadde vært der. Turen bar først til «togets kirkegård»… igjen og deretter saltflats! «Kirkegården» fungerte både som lekeplass/klatrestativ og fotosetting, mens saltflata egna sæ utmerket som turistfotografering og naturlig fotpeeling.





Litt fakta om saltflata som ikke kom med i første omgang: Uyunis saltflate e faktisk verdens største; over 10 000 kvadratkilometer! For 40 000  år sida befant det sæ en svær, historisk sjø på stedet, men da den tørka ut ble en hel ørken av salt etterlatt.

Annonser

På alle fire

Kategori: Bolivia | 2 kommentarer » - Publiser torsdag 16. februar , 2012 kl. 11:20

Vente på bussen til Potosi

Mårran etter vi kom til verdens høystliggende by, Potosi (4070 m.o.h), dro vi til byens gruver. Det va noe av de mest oppsiktsvekkanes æ har opplevd, og ikke minst langt utover mitt ordvokabular.
Vi ble utstyrt med hjelm, munnbind, hodelykt og «uniform», og dermed bar det opp til vulkanen der utgravningen tok sted. Området va veldig skittent, masse søppel og gjørme overalt. Små tre-brakke sto tett i tett på området, der døren ikke va høyere enn maks 1.30 høy. På innsida kunne vi skule sengeplassa og «kjøkkenutstyr» med umenneskelig, minimalistisk funksjon. Kanskje plass til en kortvokst mann langs den lengste delen av rommet.

Inngangen  til gruva vil æ nok seint glemme. Det va først da vi fikk en anelse om ka vi hadde begitt oss ut på. Det va rett og slett et svart hull i fjellet, med utsikt kun et bar meter frammover. Vi begynte å traske innover og det tok ikke lang tid før vi ikke lengre kunne stå oppreist. Da vi trodde vi hade nådd det smaleste punktet måtte legge oss ned på magen, som eneste muliget for å komme gjennom de trangeste partian.

På alle fire!

Hele tida ble vi passert av arbeidera i hastverk, der vi ble nødt å hoppe til sida for å gjøre plass til to i bredden. Arbeideran sjøl va kledd i det vi på norsk ville kalt en uendelig skitten grilldress med hjelm og hodelampe, akkurat som oss. De fleste hadde en svær kul i det ene kinnet, fullt med kokablada. Det skulle visst nok hjelpe de å utskille støvet i lufta fra lungan. Disse bladene erstatter også utrolig nok lunsjen til arbeideran.

Taket i gruva

alternativ løsning

Jo lengre vi kom inn, jo tykkere ble lufta. Etterhvert ble det som å konstant puste i en tykk, tykk støv. Lukta va en salig blanding av urin og jern. Det som hovedsaklig ble utvunnet i fjellet va tinn, jern og sølv. Etter å ha sett toppen av isfjellet av de umenneskelige arbeidsforholdan, va det ganske hakeslep å få vite at arbeideran jobba under et selskap som tok 60 % av gevinsten på utgravninga til hver enkelt. I tillegg måtte 18 % av gjenverende lønn gå til myndighetan i skatt. Mange begynne i 14-15 års alderen (!), der de manuelt trille minerala inn og ut av de smale gangan, med steintunge vågne. En vanlig arbeidsdag vare 8-12 tima, lønna ligger på ca 90 kr… i løpet av en dag. De fleste ulykkan med døden til følge e forårsaka av dynamitt-ulykke eller kabonmonoksid-forgifting. Gjennomsnittsalderen til en som arbeider i gruva er 40 år pga disse ulykkene, men også fordi svært mange dør av lungesykdommen silikose (opphopning av stenstøv i lungan).

Det av det som gjorde det så fantastisk, va at det overhodet ikke va noe turistvennlig sted. Det va langt i fra lett å ta sæ fram, vi skalla hode x antall ganga i taket pga ulent terreng og noen steda va det rett og slett teknisk vanskelig å ta sæ videre. På et punkt tente guiden vår en sigarett som ho plasserte i munnen på en noe skremmanes statue som va plassert mitt inni en av gruvan. Denne figuren, som va et symbol på djevelen, va allerede tildekt av fargerik pynt, øl, kokablada, sigaretta og alpakkaføtter. Minegruveran ofra jevnlig verdifulle, materielle goda til figuren, i sterk tro på at om djevelen va ble tilfredsstilt, ville han også holde de unna ulykke. Det kan ikke beskrives som anna enn surrealistisk. Noe så fjernt fra norsk kultur i arbeidsliv, skal man leite lenge etter.

Mange hindinga i gruva

Guider gir "djevelen" en tent røyk

Vi ble fortalt at store dela av gruva holdt mellom 30 og 45 grada. Det varmeste punktet vi besøkte va rimelig uutholdelig. Vi hadde klatra litt opp i gruva og stoppa på en «platt» der mannfolk i bar overkropp og gjennomvåt av svette, måkka grus fra vågne fulle av stein. Det va på det her stedet vi fikk det sterkeste inntrykket av de arbeidsforholdan de leve i. Æ kan egentlig ikke si mer om saken, det va bare helt sykt å stå der helt stille å glo på at de gjorde arbeidet, mens vi sjøl nærmest måtte hive etter pusten i hete og støv.

Kjente fjes

Kategori: Bolivia | 0 kommentarer » - Publiser mandag 13. februar , 2012 kl. 20:07

I løpet av min fire måneders lange reise her nede, har æ sett en god del stygge trafikkulykka, men på turen til La Paz fikk æ oppleve min første med fatalt utfall. Det va mitt på natta og vi alle sammen bråvåkna av et stort dunk . Æ hadde en sterk følelse på at hele bussen kom til å velte utfor kanten, som ikke e reint så uvanlig i Bolivia,  men det viste sæ at vi hadde kjørt inn i en bil. Ingen i bussen ble skada, men desverre omkom minst en i bilen.

Plutselig va mine daga  i Sør-Amerika aleina over! På bussterminalen i La Paz dukka det opp tre kjente fjes fra Kristiansand; mi kusine Lone og hennes to veninner Marthe og Julie. Vi ska tilbringe to uker i Bolivia sammen, før vi tar samme fly til Peru og deretter drar til hver vår stat i USA. Oppholdet i La Paz ble litt lenger enn planlagt etter at Lone ble sengeliggende med kvalme og magesmerte, men det la lite demping på stemninga :) Det e veldig koselig å kunne dele de utallige inntrykkan med andre som ser ting med norske øya og æ stortrives absolutt i demmes selskap, selv om det e veldig uvant å ikke kunne ta alle avgjørelsa på egen hånd.

  Lone

Julie

Marthe

Siden La Paz har vi tilbragt noen netter i storbyen Sucre der vi bl.a besøkte en dinosaurpark med utgravde dinosaurspor på en høy vegg av jord. Jordoverflatene hadde sklidd fra hverandre pga kontinentaldrift, derfor e sporan på bilde på en lodrett vegg. Vi har også spist masse god mat i Sucre i tillegg til å ha gått litt på lokale markeda. Begge kveldan va vi også på koselige filmkvelda på storskjerm på gringobar i sentrum.

På vei til bussterminal i taxi

spor

Bolivia i jeep 2

Kategori: Bolivia | 0 kommentarer » - Publiser torsdag 9. februar , 2012 kl. 12:48
Forrige innlegg hadde ikke plass til mer bilda, så her kommer bildan fra saltflata. 

Over dashbordet

Bolivia i Jeep

Kategori: Bolivia | 0 kommentarer » - Publiser mandag 6. februar , 2012 kl. 12:03

Dagan før avreise til Bolivia, va ikke helt mine daga. På tirsdagen kjøpte æ mæ en av de dyreste og beste arrangerte turan inn til Bolivia. Avreise skulle være neste mårra, og æ hadde en hel liste med ting som måtte fikses på forhånd. Desverre va alle de tre minibankan i byen nede – tømt eller ødelagt, og æ hadde 3 kg klær på et vaskeri, som måtte betales kontant. Pengeboka mi va rimelig flat, så det hele ente opp med en tre timers lang busstur, for å kunne ta ut noen få sedla på busstasjonen i en anna by. Velkommen til ørkenen.

Neste mårra våkna æ med mobilen i handa, uten å huske at alarmen noen gang hadde ringt. Æ våkna en time for seint. Turen hadde æ mista uansett, så på formiddagen traska æ ganske irritert bort til turistkontoret igjen. Der kunne de fortelle at guiden hadde kommet til hotellet mitt, men hadde fått opplyst feil rom. Hele beløpet, nærmere 1000 NOK, måtte betales på nytt. Dagen ble brukt til å henge rundt med ei dansk jenta som skulle jobbe noen uke i San Pedro. Om kvelden satt æ på ca 7 ulike alarma og mårran etter våkna æ i god tid før noen av de ringte.

Etter å ha tilbragt rundt en måned i Chile, et av Sør-Amerikas mest moderne og velutvikla land, va det på nytt et kultursjokk å komme over grensa til Bolivia. Landet e stappfullt av enorme kontrasta. Naturen og de øde landskapan e utrolig vakker, mens fattigdommen e overveldanes. Bolivia e Sør-Amerikas fattigste land, med 13 % analfabeta (2003).
Men tredagers turen inn til Bolivia i jeep har vært fantastisk.

Det meste av tida kjørte vi i et veldig øde landskap, på nærmest ikke-eksisteranes veia. Første dagen besøkte vi  x antall speilblanke laguna, flere geysira og bada i en varm kilde.

"vei"

Da vi hadde satt oss i jeepen den andre dagen, innså æ at kameraet mitt va borte – 2 minutta før vi kom til en lagune med bokstavelig talt rosa, speilblankt vann med hundrevis av flamingoa tett inntil land. Æ visste at det ikke va værre enn at æ ble nødt å kjøpe et nytt i La Paz, men utrolig ergelig å miste bilda fra hele turen inn til Bolivia. Etter noen tima fant guiden kameraet mitt godt gjømt under mitt eget sete, der æ forsåvidt allerede hadde leita flere ganga. Delvis flau og delvis i lykkerus kunne æ fortsette min entusiastiske fotografering av noe av den fineste naturen som finnes i hele Sør-Amerika. Bildan av 100 flamingoa nærmest oppå hverandre fikk æ desverre aldri, men i løpet av turen kom det mange gode erstatninge. Bl.a noen ville steinformasjona.

"haha, you'll never forget this picture!" Reaksjonen da kameraet mitt dukka opp igjen!

Lunsj

Ja, den her hete faktisk "eggstokk-steinen"

Steinsopp! :)

Kantarell!

Den 3. dagen besøkte vi først det som i oversatt bestydning hete «Togets kirkegård». Det e rett og slett noen tog som e levna mitt ute på et øde områda på 70-tallet fordi de bytta ut togan til nye, dieseldrevne tog. Den her dagen e også generelt sett kjent for å være høydepunktet på strekninga mellom San Pedro de Atacama og Uyuni pga naturfenomenet Saltflate!  Æ besøkte samme fenomenet i Chile, men den i Bolivia e ikke en gang sammenlignbar. Ut av ingenting dukke det plutselig opp et helt flatt, kritthvitt område med 10 cm vann oppå. Overflata e helt speilblank og skyan i horisonten ligg helt nedpå overflata. Jeepen kjøre rett ut på saltflaten og vi e omringa av vann på alle kanta. Det e virkelig et av de sykeste naturfenomen æ noen gang har sett.

Over dashbordet på jeepen

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.