Bloggnorge.com // Peise rundt i verden
Start blogg

Peise rundt i verden

Marie Kvalheim Nilsen

13
mai 2017
Kategori: Indonesia | 2 kommentarer » - kl. 06:49

This was an assignment given in Introduction to Peace study – class, at Gadjah Mada University, Yogyakarta, Indonesia. We were supposed to somehow promote peace and to document it in an essay, drama, movie etc. We were told it was a rather small assignment, and we were not supposed to make it very comprehensive. Despite this, I think my modest findings were quite interesting and therefore I choose to post it here. (mer…)

Annonser

3
mai 2017
Kategori: Indonesia | 5 kommentarer » - kl. 02:10

F I S K E M A R K E D


Jeg kjente at fiskesloet trakk inn i adidas skoene. Fiskevannet rant i strie bekker bortover asfalten, inntil det fant veien til et kumlokk som slukte det med god apetitt. Menn med svette, nakne overkropper og utgåtte gummistøvler kom straks skvulpende med baljer med ny påfyll. Det var ikke en tørrlagt flekk i syne. Eimen hang stinn i lufta og høye husvegger sørget for å blokkere et hvert påtrengende vindpust.

Noe stakk meg i rumpa.
Jeg fikk vridd litt på hodet og så at det var halefinnene til noen imponerende sjømonstre – nattens fangst var klar for palmeoljen, etterfulgt av konsumpsjon på kveldsmarkedet. Men det var ikke plass til å flytte seg en cm, så halefinnene fikk bare stikke.
Værre var det at jeg sto med rumpa i fiskedisken deres.

Noe traff skoen min.
Jeg så ned og fikk se at den ene baby-blekkspruten etter den andre stupte ned mot joggeskoene. Avsenderen hadde allerede forsøkt å holde en lengre samtale på haltende engelsk. Var dette en eller annen bisarr form for flørting? Ikke vet jeg, men fra øyekroken kunne jeg se at han gliste.  Uansett årsåk; Jeg hadde åpenbart plassert meg nøyaktig på den flekken hvor «for små blekksprut» skulle ligge – ettersom asfalten under skoene mine allerede var full av små, avviste sjødyr. Jeg fikk flyttet meg en liten halvmeter, men gubben ved siden av meg dusjet de lyserosa slengbuksene mine med fiskevann. Jeg savnet oljehyre og vikingstøvler. Bak meg begynte noen og hoie inn i øret mitt. Jeg sto tydeligvis i veien – igjen. Fisken måtte fram og jeg sperret eneste passasje. Og ettersom jeg utvilsomt ikke gjorde nytte for meg, var det ingen nåde.

System i kaoset har aldri gitt mer mening. Alt hadde sin respektive plass. Ingen nølende miner, ingen vaklende steg. Logistikken og sorterings-prosessen ble håndtert med en presisjon selv den mest ihuga ordensperson ville latt seg imponere av. Fisk og skalldyr fløy rundt ørene mine, men det var ikke snakk om at det ville treffe meg – om det ikke var gjort med intensjon.

                Dette var pasar ikan Pabean og jeg var i ekstase over å ha funnet det jeg lette etter.

Til tross for den heftelsen jeg utgjorde, tok egenrådigheten tok overhånd. Jeg var helt nødt til å se mer av dette.
Kroppspråket deres avslørte at de ikke kunne begripe hva jeg hadde å gjøre på denne kanten av byen. Og det var tilsynelatende ikke veldig mange bleike blondiner i rosa bukse som hadde tatt turen innom tidligere.
Kanskje ingen, men jeg var fortryllet. «Hello mister! Mister! Selfie ya?». Overalt var det tilrop og jeg utgjorde et godt pausenummer i den trykkende heten. Mannfolka insisterte på å holde opp den ene fisken etter den andre; som for å gjøre «jobben min» med fotografering litt enklere. De trodde naturligvis at det var fisken jeg hadde som mål å foreviggjøre og jeg hadde ikke hjerte til å senke kameraet der de sto å posserte.  «Mau orang, tidak mau ikan» – «jeg vil ha mennesker, ikke fisk». Det var så langt vokabularet strakk etter tre måneder i dette landet. Og det var helt tydelig at formidlingsevnen min ikke strakk til, for guttene responderte med å gå over til å vise meg kjempe-rekene sine – «cumi besar, mari cumi besar ya!»

 


G R Ø N N S A K S M A R K E D

Etter å ha plaget de nok, plasket jeg meg vei videre innover og entret grønnsaksdelen av markedet. Til tross for knappe 40 tilbakelagte meter, var det både melkevei og solsystem i mellom disse to delene av markedet. Jeg var kommet til damenes domene og stemningen endret seg umiddelbart. Støynivået var halvert og tilropene gikk over i nyskjerrige blikk og tiskring seg imellom.  Fiskeeimen ble erstattet av løkstøv og jeg hostet og harket i kor med damene med hijab som skrelte løk i lysets hastighet.

Fruen ved siden av meg ville for alt i verden tilby meg å sove hos henne. Hun ville ikke gi seg før jeg hadde klart å formidle at jeg allerede, dessverre, hadde betalt for overnatting et annet sted.

Avslutter med en liten filmsnutt.
Her har jeg begitt meg ut på noe jeg overhode ikke mestrer, så dere får bære over med meg.

 

Annonser

27
april 2017
Kategori: Indonesia | 2 kommentarer » - kl. 14:14

Dette begynner å bli en stund siden. Etter tre måneder i dette mektige landet, tenkte jeg det var på tide med en liten bildeserie – En bildeserie som ble foreviggjort for nettopp tre måneder siden, på togturen fra Jakarta til Yogyakarta. Dette var mitt første møte med det virkelige Indonesia og jeg var i ekstase. Lengselen tilbake til langtvekkistan – til Østen, hadde slitt og dratt i meg i et halvt år. Med andre ord siden jeg landet på norsk jord etter forrige besøk på dette kontinentet.
Denne lengselen vil ingen ende ta.

Det er så utrolig mye å si om dette landet og jeg drister meg til å påstå at min kunnskap om Indonesia nå overgår min viten om alle Norges naboland til sammen. Dette er en form for kunnskap som går utover wikipedia artikler og Urix-innslag. Den typen man tilegner seg gjennom timeslange samtaler med liberale, nytenkende og skeptiske lokal-studenter over ayam kampung, te og martabak – i de sene nattetimer på en øde fortauskant med slitne, røde plastkrakker. Jeg velger likevel å gjøre det enkelt for meg selv – i denne omgang. Ikke minst fordi statistikken alene er særdeles overveldende.

♦ Indonesia bærer preg av en tre hundre år lang kolonitid under Nederland.
♦ Tre tiår med en president som er kåret til verdens mest korrupte leder – noen sinne, setter også sine spor
♦ Ateisme er ikke et alternativ. I offisielle papirer må man sverge til 1 av seks utvalgte statsreligioner. Motsettelse kan resultere i straff.
♦ Kanskje noe av årsaken til at landet, med sine 87 %, offisielt sett har verdens største muslimske befolkning?
♦ En befolkning som forresten utgjør både verdens laveste og yngste
♦ Java er også verdens tettest befolkede øy – nærmere 140 millioner på under halve Norges størrelse
♦ En øy som bare er én av 17 000 øyer og som utgjør verdens største øystat.
♦ En øystat som kan skilte med verdens 3. høyeste utslipp av klimagass
♦ Og som om ikke det var nok, er de også den største produsenten og konsumenten av palmeolje.
Myndighetene har dessuten som mål å doble denne produksjonen innen 2020.
♦ Som naturligvis har noe av skylda for at de idag har verdens høyeste avskogings-rate
♦ Og ganske sannsynlig har sammenheng med at 45 % av befolkninga er sysselsatt i jordbruk
♦ Som jeg vil tro henger sammen med at halvparten av befolkningen bruker under 2$ dagen – dette til tross for sitt medlemskap  i G20.


Bildene ble tatt gjennom ruter jeg kunne skrevet navnet mitt på, som ville vært leselig fra månen. Toget bykset fremover som om det gikk på grus og ikke skinneganger. Vinduene på gangen mellom vognene var hakket bedre, og i timesvis ble jeg stående i lukten av urin og sigarettrøyk.

Dette er resultatet.

Annonser

14
februar 2016
Kategori: Jordan, Sri Lanka | 0 kommentarer » - kl. 16:27

HVOR og HVA og HVEM og HVORDAN
bodde i et hus ved Jordan.

Men en dag var HVOR blitt vekk.
HVA  var nesten hvit av skrekk. 

-Han er ikke kommet hjem!
-Hvem? sa HVORDAN. -Hva? sa HVEM.

HVA sa: -Hvor er HVOR blitt av?
-HVOR er vekk! sa HVEM til HVA. 

-Kanskje HVOR er falt i Jordan!
-Jordan? Hvordan det? sa HVORDAN.

Da kom HVOR med HVIS og sa: 
-Kan HVIS bo her? -Ja, sa HVA –
-hvis HVIS vil!

Nå er de fem:
HVOR, HVA, HVORDAN, HVIS og HVEM.

Denne regla har sittet spikret fast i hukommelsen siden barneskolen. Det var sannsynligvis første gang jeg hørte om Jordan og kunnskapen min om dette langtvekkistan har i grunn vært relativt lav – til nå. Jordan blir nevnt ytterst sjeldent, men det er likevel plassert på kartet som en nokså fredelig sone mellom det mindre fredelige Israel/Palestina og Syria. Deres liberale innvandringspolitikk er en av de få tingene som media nevner en gang i blant, noe som virkelig er på sin plass ettersom de tross alt huser en million irakiske flyktninger, 1,8 millioner palestinske flyktninger i tillegg til at grensene nå renner over med mange hundre tusen syriske flyktninger. Jeg prøvde å få tillatelse til å reise til en flyknings-leirene, men en evt. innvilgelse ville ta opptil tre uker, og ble derfor dessverre uaktuelt. Status quo er hvertfall at det står 20 000 syrere på grensa og venter på asyl – uten noen tilgang på sanitet eller tak over hode. Unicef er visst nok de eneste som slepper inn og de har m.a.o nok og ta tak i. Grensa på Storskog blekner litt i forhold.

DSC01681

DSC01601

DSC01733

Jeg har litt ambivalente følelser overfor dette blogginnlegget. I utgangspunktet har jeg jo gått over til og nesten utelukkende legge ut bilder av rynkete fjes og krokete tær – hovedsaklig for meg selv og mine nærmeste. Hvis jeg nå skal gå bort fra mine amatør-portretter vil jeg plutselig føle et ansvar for å formidle noe mer. Spesielt i et land som Jordan, vil det føles unaturlig og overfladisk og kun fokusere på Petra og verdens beste falafler. Likevel er det det jeg kommer til å gjøre. Jeg har ikke kunnskapen som skal til for ta for meg verken politikk, økonomi eller fredsforhandlinger – på noen av grensene. Grunnen til at jeg likevel vil vise noe annet enn rynker og tær denne gangen, er fordi jeg føler et behov for å plassere Jordan på kartet som et fantastisk reisemål. Dette landet gikk umiddelbart opp på topp fem-lista,  til tross for alt for kort tid, en bitende kulde og det faktum at jeg nesten kun var i hovedstaden, Amman.

The Citadel

DSC01671

DSC01630

Aldri har jeg blitt møtt med en slik vennlighet som av jordanerne (?). Det er rett og slett litt overveldende. Det er kanskje verdt å nevne at dette gjelder nesten utelukkende menn. Jeg ble oppsøkt av en kvinnelig jordaner én gang og hun lurte bare på om jeg hadde farget håret mitt i Amman. Her om dagen sto jeg f.eks i kø for å kjøpe noe gatemat, men da jeg skulle betale sa mannen i køa forran meg at kona hans spanderte på meg. Han pekte bort på gatehjørnet og der sto en dame i full niqab og smilte. Jeg hadde ikke hatt øyekontakt med henne en gang, hadde ikke sett at hun sto der. Men han insisterte på at hun ønsket å spandere kebaben min.

DSC01685

DSC01683

DSC01682

DSC01693

DSC01708

En annen kveld satt jeg på et knøttlite gatekjøkken (jordansk gatemat er bedre enn kobebiff) og fikk meg litt kveldsmat. Plassen hadde et par tre stoler og var så trangt at mat ikke kunne strekke ut bena. Etterhvert kom det en gammel sikkerhetsvakt og satte seg med meg. Han skulle også ha kveldsmat. Jeg hadde egentlig spist ferdig, men han insisterte på at jeg skulle bryte brød med han. Jeg prøvde å formidle gjentatte ganger at jeg strengt tatt ikke hadde plass til mer mat, men som vanlig er ikke det noen gyldig grunn for å ikke dele ytterligere et måltid. Du kan se for deg kulturen i Norge hvor man som gjest blir oppfordret til å forsyne seg om og om igjen: «nå må du bare spise», «Du har plass til litt til»… bare at du multipliserer denne gjestfriheten med tre. Hvis man pent avviser blir maten nesten dyttet inn i munnen din.

DSC01966

DSC01776

DSC01790

Denne gjestfriheten angår ikke kun mat. Hvis man f.eks stikker hodet inn en åpen dør for å spørre om veien, så slepper de alt de har i hendene for å komme deg til unnsetning. Med på kjøpet får du som oftest en invitasjon til å røyke litt, en presentasjon av nieser eller nevøer som studerer det og det faget og et telefonnummer som du kan ringe om man noen gang skulle trenge hjelp. Hvis det hadde hjulpet meg om de kuttet av en arm, så hadde de gjort det uten å blunke.

DSC01931

Amman har også det mest fantastiske vintage-markedet du kan tenke deg. Det begynner å bli et par loppemarkeder på cv´n min, men hva angår second hand klær, har jeg aldri sett et lignende utvalg. Hver fredag settes det opp hundrevis av boder på et enormt torv utenfor byen. Det er ingenting man ikke kan finne her og spesielt er utvalget i kvalitetsklær og designerklær eksepsjonelt. Jeg brukte tre timer torsdags kveld og fortsatte seks timer på fredag formiddag og enda hadde jeg sikker ikke sett halvparten. Det er helt tydelig at disse selgerne blir forsynt med tonnevis med varer utenfra, sannsynligvis fra USA.  Jeg stiller meg spørsmålet om dette kan være varer som er samlet inn som enorme veldedighets-prosjekter, for dermed og bli solgt til utlandet istedenfor. Dette er naturligvis bare en konspirasjon, men det er noe litt mystisk med denne enorme tilgangen på klær med «siste skrik» som helt tydelig ikke opprinnelig er fra Jordan.

DSC01831

DSC01907

DSC01812

DSC01820

En av mine andre store svakheter er tepper og puter – spesielt gammelt håndverk i tykk ullkvalitet. I en Hammam i byen fant jeg noen fantastiske puter i «chill-out» loungen og gjorde naturligvis den kardinalfeilen og spørre hvor man kunne få tak i disse. Damene skreiv en lapp på arabisk til meg og taxisjåføren slapp meg av utenfor en av de beste butikkene jeg noen gang har vært i. Tre etasjer var tapetsert med gammelt midtøstisk håndverk i den fineste ullkvalitet. På et tidspunkt fant jeg meg selv under så mange putetrekk at beina mine sovnet under tyngden og jeg måtte bokstavelig talt ha hjelp for å komme meg ut. Butikken har gått i arv i generasjoner og nåværende innehaver reiser land og strand rundt Midtøsten for å finne unike produkter. Han har akkumulert opp en imponerende samling unikt håndverk, med en tilsvarende mengde kunnskap. Ute på gateplan igjen hadde jeg lagt til 10 kilo til baggasjen min…

DSC01614

Som de fleste vet, ligger en av verdens syv underverker i Jordan; Petra. Jeg hadde ikke noen særlig forestillinger om hva som kom til å møte meg, bortsett fra den ikoniske postkort-verdige utskjæringen i fjellveggen. Etter å ha sett Macchu Picchu, Sigyria Rock, Taj Majal og Ankor Wat har jeg i underbevisstheten bygget meg opp en skepsis rundt slike turistatrasjoner. Selv om disse stedene er utrolige har de nesten alltid en bismak hvor jeg irriterer meg over å møtte gå i lange køer med høylytte amerikanere og kinesere med matchende t-skjorter og selfiestenger. Petra skulle vise seg å bli nokså anderledes. Området er enormt, 45 km langt, og på den måten kan man faktisk gå nesten alene. Jeg dro sammen med en kanadier jeg hadde møtt på hostellet og sammen gikk vi rundt i ruinene i seks timer. I følge skrittelleren hans gikk vi nesten 22. 000 skritt, 1,8 mil og likevel så vi sannsynligvis ikke en en tredjedel. Hele området tar pusten fra deg! Jeg velger å unngå å gi noen nærmere beskrivelser, ettersom jeg likevel aldri vil klare å gi noe riktig bilde. Det går ikke an å sette severdigheter opp mot hverandre, men i den grad man kan sammenligne hva man sitter igjen med i forhold til kjente underverker, er Petra noe av det mest utrolige jeg har sett. De få bildene fra serverdigheten gir virkelig ingen «justice».

DSC02076

DSC01970

DSC02037

DSC02047

Jeg hadde også en noe unik opplevelse inne fra ruinene, som jeg føler er viktig å nevne.  Vi klatret opp på en liten hylle for å spise litt lunsj. Denne hylla ga utsikt over et stort område og vi var helt alene. Derimot var det et et lite bål der oppe, med en sliten kaffekjele og rødglødende kull. Etter en stund kom det en ung gutt opp og satte seg sammen med oss. Det var hans bål og det var tydelig at han følte seg veldig hjemme der oppe på fjellveggen. Han viste seg å være beduin og bodde i en hule midt i dette underverket. Etter hvert kom det flere til, vi fikk «beduin-te» som de kaller det og snakket lenge sammen. Gjennom hele dette landskapet er det veldig mange kvinner og barn som selger postkort, deler av ruinene og smykker, mens det er nok av menn som tilbyr  såkalt «taxi» med kameler, hester og esler. Det viser seg at de fleste av disse er beduiner og at de har bodd her lenge før det ble en massiv turistmagnet. De er ørken-mennesker og bor i huler eller under åpen himmel om natten og lever av turistene om dagen. I følge dem blir de ikke rettferdig behandlet av Jordans myndigheter. Jeg ble veldig fasinert av disse menneskene, men ikke bare pga deres spesielle levestil. Det er noe merkelig med hele situasjonen. De går rundt med merkeklær og smarttelefoner og har den ikoniske svartmalingen rundt øynene som skal holde «the evil eye» på avveie. Jeg tviler ikke på at de faktisk bor ute – det er ganske tydelig at de er ørkenmennesker. T.o.m barna ser ut til å aldri ha gjort annet enn å  sitte på eselryggen. Men det er likevel noe absurd med hele situasjonen. Senere fikk jeg også greie på at andre beduiner ikke ser på Petras beduiner som «autentiske». De mener de utnytter turister og har lagt seg til unaturlige vaner. Men hvis det faktisk er sant at disse 35 beduin-familiene i Petra ikke blir anerkjent av autoriteter, hvilke valg har de? Jeg fant uansett denne urbefolkningen veldig fasinerende, kanskje spesielt med en politisk innfallsvinkel. På sikt tenker jeg å grave litt grundigere, men jeg er helt klart ikke den første som har latt meg fasinere. Idag møtte jeg en beduin i en Souk i Jerusalem som skal til Danmark om noen uker fordi en dansk forfatter ønsker å skrive en bok om dette folket. Jeg venter i spenning!

DSC02055

DSC01930

DSC01961

DSC01944

DSC01951

Jeg kunne sagt så mye, mye mer om Jordan, men jeg velger å runde av likevel. Dette innlegget er allerede mye lengre enn jeg planla. Jeg befinner meg nå i Israel, men det det er hovedsaklig fordi det var mye billigere å fly hjem fra Tel Aviv. Jeg får likevel et par dager i Jerusalem og det er noe av det mest surrealistiske jeg har vært borti. Blandingen av den fredelige følelsen denne byen gir og det mindre fredfulle Vestbredden 500 meter derfra er helt absurd. Dette begynner å ligne en avhandling nå, så jeg venter med videre beskrivelser til et evt. Jerusalem-innlegg. Shalom!

DSC01993

7
februar 2016
Kategori: Sri Lanka | 4 kommentarer » - kl. 10:27

En måneds feltkurs i Sri Lanka er over og jeg kan nesten telle på fingre + tær de bildene jeg har tatt. Vi har opplevd utrolig mye, men for min del krever det en spesiell ro for å prioritere å foreviggjøre mennesker. I skrivende stund sitter jeg og venter på nattflyet til Jordan hvor jeg skal henge litt rundt et par uker. Har drømt om Midtøsten ganske lenge nå, så gleder meg veldig til lange dager med te og peoplewatching på fortauskanten. Jeg slenger med et par  bilder med noen av Sri Lankas representative sepia-fjes.

V e r d e n s    b l i d e s t e   t i g g e r
DSC01399

DSC01401

DSC01407

DSC01409

Sri Lanka har blitt en mellominntektsland og arbeidsledigheten er på under 5 %.  Gatebildet preges likevel av mange tiggere, men det kan tenkes at noen bruker det som en bi-inntekt.

V e r d e n s    f i n es t e    u t s i k t

Togturen fra Kandy til Ella er kåret til en av verdens fineste togturer. Jernbanen går gjennom Sri Lankas høyland og baner vei gjennom mil etter mil med irrgrønne te-plantasjer. Vi sto på perrongen tidlig om morgenen og insisterte på en billett på 3. klasse. Toget kom og vi sprang i feil retning, noe som førte til at alle 3. klasse-vognene var smekkfulle i det vi fant fram. Ved synet av passasjerene som klamret seg fast på utsiden av vogna, ga de fleste opp og hoppet over i vår komfortable privat-buss istedenfor. Jeg har ofte latt meg imponere over bilder av Indias tog som bokstavelig talt er fyllt til randen av passasjerer, hvor de overflødige henger etter håndtakene i trappen på utsiden av toget. Første gang jeg fikk se dette i virkeligheten var bare noen dager tidligere og jeg var desto mer fasinert av fenomenet og dumdristigheten til disse stae passasjerene. Før vi visste ordet av det sto jeg og Malin og hang etter de samme håndtakene og klamret oss fast for ikke å bli dyttet ut i fart. Sild i tønne rekker til en halvgod beskrivelse.

Togturen skulle ta ca 4 timer, men etter 8 timer begynte vi å nærme oss endestasjonen. Det striregnet, noe som egentlig var helt greit for jeg stinket manne-urin etter å ha sovnet på gulvet utenfor toalettet i vogna. Når pågangen ved døra ble mindre satte vi oss i åpninga og dinglet med bena. Greinene i grøftekanten pisket oss over leggene, barna vinket febrilske fra jordhyttene og vi hadde en upåklagelig gulv til tak-utsikt.

DSC01437

DSC01447

DSC01522

DSC01511

DSC01550

Min reisekompanjong Malin sitter å dingler med bena i døråpninga. Tidenes utsikt.

DSC01466

DSC01505

DSC01482

S r i    L a n k a s    f i s k er e

I feltoppgaven vår har vi valgt en  problemstilling som  omhandler fiskeindustriens grønne fokus, eller kanskje mer korrekt: Mangel på grønne fokus. Vi fikk møte mange interessante mennesker som belyste problematikken, og vi innså at det var nettopp det: En problematikk. Reglene er mange og overvåkingen marginal.

DSC01553

DSC01559

DSC01568

DSC01578

DSC01588

Gleder meg til noen arabiske portretter i ukene fremmover.
Et midlertidig over og ut :)

 

7
januar 2016
Kategori: India | 3 kommentarer » - kl. 12:30

I tradisjon tro er det på tide å oppdatere litt! Jeg har vært i India i 10 dager allerede, men det har vært full rulle fra morgen til kveld. I løpet av og i etterkant av forrige tur til (eur)Asia har mitt forhold til bloggen gradvis endret seg. Jeg har ikke lengre like stort behov for å «rydde tankene» og skrive detaljerte skildringer av omgivelser og hendelser, men på etterspørsel fra familie vil jeg likevel prøve å skrive litt. Mitt forhold til hobby-fotografering har også endret seg; Jeg har blitt mye snevrere og min foto-lidenskap dreier seg nå nesten utelukkende om mennesker, særlig fra den mest ufordelaktige delen av samfunnet. Innleggene vil domineres av bilder, som i mine øyne ofte vil være langt mer skildrende enn ord.

DSC00339

IMG_7080

DSC01136

DSC01133

DSC01178

Ettersom jeg hovedsaklig skriver denne bloggen for meg selv og mine nærmeste, kommer jeg ikke til å forklare noe særlig omkring omstendighetene rundt turen. Men årsaken til at jeg nå befinner meg i India, er fordi mitt andre semester på universitetet begynner med et feltarbeid i Sri Lanka og jeg og Ina Marie Sigurdsen bestemte oss for å utnytte sjansen til å reise, når vi likevel måtte betale oss ned til Asia.

12528163_10153205713925723_180661738_n (1)

12507056_10153204282160723_1909504376_n

 

12483509_10153205712540723_1112052785_n

12483489_10153205714535723_412546804_n

12539988_10153205709895723_47287305_n

12498552_10153205709500723_1963151604_n

Taj Mahal i Agra er regnet som verdens flotteste byggverk. Det ble bygget på 1600-tallet til minne om mogulens avdøde kone. Over 20 000 arbeidere ble hentet inn og bygget sto ferdig i løpet av i overkant 20 år. Til tross for en skare av turister og pågående restaureringsarbeid, gar Taj Mahal et overveldende inntrykk. Det enorme byggverket er i massiv marmor og utskjæringene er fantastisk intrikate. Veggene både på innsiden og utsiden er dekorert med sammenhengende blomsterborder, hvor hver og en blomst er satt sammen av mange ulike komponenter i stein, hver med sin naturlige farge. Perfeksjonismen bak alle detaljene er ulikt alt annet jeg har sett, og det mest fornuftige ville være å fornekte at et slik mesterverk var mulig for 400 år siden.

IMG_7102
Seansen for å komme inn på området var veldig segregerende; Egen kø for utlendinger – som i realiteten ikke var noen kø, fordi de fleste turistene var indere. Med andre ord gikk vår kø som en gapende åre tvers gjennom de som allerede hadde stått lenge og ventet i solsteiken. Klisjeaktig meldte behovet seg for å titte skamfullt ned i bakken helt til vi var inne. Den åpenbare nedprioriteringen av de innfødte var pinelig.

IMG_7086

IMG_7088

IMG_7095

IMG_7106

I flere år har jeg drømt om å besøke Varanasi i Nord-Øst-India og byen var alt det jeg trodde den vil være, bare gange to. Varanasi (og Ganges) er for hinduismen det Mekka er for islam. Ved å dø i Varanasi tror hinduistene at de vil bryte sirkelen av gjenfødelse og gå direkte til Nirvana. Dette gir byen et utrolig spesielt preg – på godt og vondt. Man kommer voldsomt tett på død og liv og for en tilbakeholden europeer med et distansert forhold til død og en følsom nese bød byen på inntrykk som var relativt tungt fordøyelige. Utvilsomt topp 10 av alle byer jeg har vært i.

DSC01295

DSC00601

DSC00365

DSC00756

DSC01013

DSC01065

DSC01312

DSC01151

DSC00250

Selv om kastesystemet for lengst er erklært ulovlig, lever det mange steder i beste velgående. Ved kremasjon blir forskjellene veldig fremtredende! Man kunne sannsynlig vis bodd i Varanasi resten av sitt liv uten å forstå seremonien, men enkelte ting klarte vi å fange opp. Noe av det mest åpenbare er at penger og velstand spiller en stor rolle. Rikdom innebærer godt treverk til kremasjon (sandal-wood), parfymering, blomsterkranser, stor omgangskrets og egne arbeidere (de urørbare-laveste kasten) som vil utføre seremonien for deg. Ikke minst vil man ha råd til nok ved, slik at hele liket rekker å brenne opp + at man får en god plassering på ghatsene (trappesatsene ned til Ganges).

DSC01316

 

DSC00556

Seremoniene skjedde i full offentlighet, uten noen form for avgrensing eller begrenset adgang. Kremasjonene varte hele døgnet og det brant alltid flere bål om gangen. Noen av bålene var forlatt og tilbake lå bare en haug med glødende aske, men hele tiden kom det nye lik  gyngende på hjemmesnekrede bårer. De ble båret gjennom de trange gatene i sentrum mens de koret samstemte mantraer. Helt eller delvis tildekket ble likene pakket inn i store «sangthansbål» og det ble jobbet iherdig med å få kroppene til å ta ordentlig fyr. Dette viste seg å være en avgjørende og stressende affære fordi veden er dyr og det vil være dårlig karma og måtte sende levningene ned Ganges med intakte kroppsdeler. Disse tradisjonene blir særlig spesielle med tanke på at Ganges også er den primære kilden til klesvask, tannpuss, kroppshygiene, meditasjon, gymnastikk og kortspill.

DSC00306

DSC00311

DSC00289

DSC00261

DSC01291

DSC00928

DSC00927

DSC00536

DSC00622

DSC00953

DSC00940

DSC00654
Til tross for det absurde ved faktisk og stå så nærme bålene at vi måtte rygge pga varmen og det faktum at hår og klær ble fullt av menenske-aske, var noe av det mest bissarre og være tilskuer til alt som hendte rundt seremoniene. Midt blant eldoradoet av døde menneskekropper var det vannbøfler som spaserte rolig rundt, geiter som gresset, hunder som koste seg i de varme askehaugene, kyr som drakk fra Ganges og barn som fløy drager -akkurat som om likene de balanserte mellom var sølevann som burde unngås.  Ingen svartkledde, ingen gråt, ingen taler. Noe som virker naturlig når man innser at de faktisk feirer at nettopp deres onkel eller bestemor fikk sovne inn i det alle helligste: Varanasi, ved mor Ganga.

DSC01233

DSC01089

Vi tok et 15 timers nattog tilbake til Delhi og har et par dager igjen her. Selv om jeg likte Varanasi bedre, gir Delhi et umettelig behov av å se mer. Kontrastene er så skarpe at man bokstavelig talt kan stå med den ene foten i overveldende rikdom og den andre i dyp fattigdom. Dette er andre gangen jeg er i India og jo mer jeg ser desto mer innser jeg at det er som å tisse i havet. Det er absurd, men India gir meg følelsen av å komme hjem. Det blir garantert flere turer hit. Sannsynlig vis da med min bedre halvpart som også har forelsket seg i dette enorme landet.

 

26
mars 2015
Kategori: Russland, Sør-Korea | 3 kommentarer » - kl. 06:31

Bye Russia

IMG_0066

IMG_0057

IMG_0070

IMG_0069

IMG_0088

IMG_0093

IMG_0094

IMG_0105

IMG_0101

IMG_0353

IMG_0398

IMG_0378

IMG_0117

IMG_0311


Overfarten på Japanhavet

IMG_0451

IMG_0494

IMG_0527


Hello Korea

IMG_0627

IMG_0546

IMG_0555

IMG_0652

IMG_0666

IMG_0692

IMG_0696

IMG_0646

IMG_0612

IMG_0656

IMG_0657

IMG_0600

IMG_0575

IMG_0579

IMG_0667

IMG_0620

IMG_0703

IMG_0721

20
mars 2015
Kategori: Russland, Sibir | 1 kommentar » - kl. 07:09

IMG_0155

IMG_0160

IMG_0166

IMG_0172

IMG_0175

IMG_0176

IMG_0178

IMG_0179

IMG_0188

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.